De som ble borte

Høyres verdikonservative profiler forsvinner en etter en.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ERLEND RIAN meldte seg ut av Høyre denne uka, og slutter seg dermed til en gruppe av litt aldrende, men fortsatt oppegående Høyre-folk som enten tar farvel med det konservative parti eller som legger sin Høyre-seddel i urna med fingrer for nesa. I forbindelse med partiets landsmøte i vår gikk tidligere stortingsrepresentant Paul Thyness og partiets tidligere ideolog og historiker Francis Sejersted ut og beklaget seg over at partiet i dagens politikk har glemt sin verdikonservative arv. Som kinodirektør i Oslo, Ingeborg Moræus Hanssen, mangeårig Høyre-representant i Oslo bystyre, sier til Klassekampen: «Den delen av Høyre som jeg har vært opptatt av i mange år, er fraværende. Kulturarven, tradisjonen, samfunnsansvaret. Dette er verdier som er gått tapt i et Høyre som nå er blitt mer opptatt av å forandre enn å bevare.»

ERLEND RIAN hørte til den delen av det moderne Høyre som nådde topposisjoner under høyrebølgen mot slutten av 1970-tallet og som førte Kåre Willoch inn i regjeringskontorene i 1981. Det politiske kunststykket som forklarte partiets daværende gallupoppslutning på mellom 30 og 35 prosent, var det Erling Norvik som sto for. I hans tid som generalsekretær og formann sprengte partiet seg ut av sin base rundt Oslofjorden, og den ene by etter den andre fikk Høyre-ordfører, stikk i strid med årelang tradisjon og etablert valgsosiologisk innsikt. Tromsøs Erlend Rian var en av disse, Marvin Wiseth i Trondheim var en annen, Svein Tømmerdal i Ålesund en tredje. Disse politikerne var det distriktspolitiske alibi som ga partiet en nasjonal betydning. De var nok mer ideologisk uklare enn den noe eldre Minerva-generasjonen, som holdt fast i partiets embetsmannstradisjon. Men når Distrikts-Høyres utbrytere nå markerer avstand til partiets nye linje, lyder det som en tilslutning til Minerva-kretsens sorgreaksjoner over den tapte tid: Rian etterlyser sosialt engasjement, sterkere samfunnsstyring og en rausere innvandringspolitikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MENS KRITIKKEN mot partiet nå følger en ideologisk linje, tapte Høyre også av mer varierende årsaker en generasjon av dyktige politikere etter regjeringene Willoch og Syse. De fadet ut ikke av politiske grunner, men fordi partiet ikke maktet å ta vare på dem. Kaci Kullmann Five gikk i gremmelse som partileder, Arne Skauge havnet i Finansnæringens Hovedorganisasjon, Halvor Stenstadvold dro til Orkla, Petter Thomassen gikk til en rådmannsstilling, Svein Grønnern forsvant til en humanitær organisasjon, Kjell Stahl gikk til Telenor, Jon Lyng tok opp sitt advokatur og Erling Eide gikk tilbake til sitt professorat. De ble den tapte generasjon da hullene etter Kåre Willoch, Jan P. Syse, Rolf Presthus og Kaci Kullmann Five skulle fylles. De som holdt ut under ørkenvandringen var Jan Petersen og Per-Kristian Foss, fordi de kanskje ikke så andre muligheter. Kristin Clemet var så ung da hun gikk inn i Syse-regjeringen at hun var klar for gjenbruk i 2001.

DET ER UNEKTELIG noe underlig ved dette at det nå er de eldre som protesterer og går ut av partiet. Det er jo ungdommen som skal gjøre opprør. Det blir noe galt med rytmen i et partis liv da. Men det kommer ingen ny generasjon av Minerva-konservative fra Blindern nå omstunder. Snarere tvert imot: Den unge redaktøren for de konservative studentene, Nils August Andresen, med aner til partiets ledelse i 1930-åra, demonstrerte med et kort innlegg om universitetspolitikken i Dagbladet for noen dager siden at han la større vekt på å forandre enn å bevare. Det representerte en umiskjennelig tilslutning til den nyliberale tankegangen som nå kritiseres. Det som kjennetegnet Minerva-kretsen i gullalderen på 50- og 60-tallet var jo ambivalens overfor det ubehaget som Arbeiderpartiets lange regjeringsperiode skapte: Lars Roar Langslet var ikke bare opptatt av Edmund Burke, men også den unge Marx. I dag deler partiets husfilosof og eneste gjenværende verdikonservative, førtiåringen Henrik Syse, ut sovepiller i mediene til de gamle kritikerne, og blir oversett av ungdommen.

HØYREREDAKTØR Rannik Halle sa en gang at 18 prosent er bra oppslutning for et konservativt parti. Der er Høyre i dag. Norge fikk aldri noe kristendemokratisk parti av kontinental type. I dag er Høyre et parti uten karakterfaste ledere som kan involvere borgerne. Det er dessuten et konservativt parti på kant med sine røtter. Det gamle embetsmannshøyre er borte med de klassiske embetsmenn. I dag er Høyre et konservativt parti med en moderniseringsminister. Ellers i verden er det regnet som en selvmotsigelse.