De som har skal få

Fordeling av arv mellom søsken vekker ikke sjelden bitterhet, hat og undertrykte følelser, et fenomen Orderud-saken har fått mange til å dvele ved. Men fordelingen av arv mellom samfunnsklasser, som er vanvittig skjev og som forsterker gapet mellom rike og fattige, fører knapt til et skuldertrekk blant politikerne.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I år vil over 40 000 nordmenn motta til sammen godt over 10 milliarder kroner i arv eller forskudd på arv. De som fra før er rikest, vil få mest. De fattigste får minst. Arven reproduserer og forsterker sosiale skjevheter.

De ti prosentene som fikk mest i arv, mottar ifølge Statistisk sentralbyrå hele 33 prosent av totalbeløpet eller over én million kroner hver i snitt. De ti prosentene med lavest arv mottar bare 1,7 prosent av totalbeløpet eller drøyt 50 000 kroner. De som hadde årsinntekt på over 600 000 kroner, arvet over dobbelt så mye som de med inntekt under 200 000 kroner. Fordelingen av gaver var enda skjevere. Slik var det i 1996. Skjevhetene følger alle de klassiske dimensjoner. Folk med lav utdanning arver mindre og etterlater seg mindre enn folk med høyere utdanning. Og verre vil skjevfordelingen bli.

  • Inntektsforskjellene mellom fattig og rik har økt på nittitallet, først og fremst ved at de rike ble rikere. Dette har sin hovedforklaring i økte kapitalinntekter. Skattereformen av 1992 gjorde det mer gunstig for aksjonærer å ta ut utbytte. Hvert år leser vi derfor om en stadig villere utbyttefest og om skattefrie milliarder som i hovedsak går til den tjuendedelen av befolkningen som er rikest fra før. De største utbyttehaiene lever i beste velgående. Men deres barn kan se fram til en klekkelig arv i femtiårsalderen, eller en håndsrekning når de i 20-årene skal etablere seg i egen bolig.
  • Regjeringen omtaler det økende arvegapet i sin utjevningsmelding og har også nedsatt et utvalg som skal foreslå revisjon av arveavgiftsloven. Det er likevel liten grunn til å tro at politikerne vil gjøre grep som tar nattesøvnen fra dagens feite femtiåringer. Eiendomsretten står sterkt i Norge. De fleste nordmenn vil at det de etterlater seg, skal komme deres etterkommere til gode. Enten det er lite eller mye, og enten det er opparbeidet ved raske klipp eller nøysomhet, forsakelse og flid. «Takke faen hvis staten kommer og tar det,» sier en sentral politiker fra regjeringspartiene, når jeg bringer problemstillingen på bane.
  • Selv ikke LO har utarbeidet noe samfunnsnotat om den vederstyggelighet at kapitalisters akkumulerte profitt, oppnådd ved trauste arbeideres verdiskapning, skal følge slekters gang og ikke komme de ansattes barn til gode. Økonomers standardsvar er at det er vanskelig å gjøre noe med disse forskjellene. Avgifts- og skattegrep vil gå ut over alle. Forslagene vil være upopulære i så vel lave som høye lag av befolkningen. Dessuten vil slike forslag være lette å omgå.
  • Derfor må nok politikerne selv omgå problemet og angripe det fra en annen kant. De må angripe årsakene til den skjeve fordelingen før de formuende går i graven. Så langt har forsøkene strandet politisk. Arbeiderpartiets opprinnelige forslag til ny boligbeskatning ville utvilsomt hatt en virkning på formuesopphopningen og dermed på arveoverføringer. Eldre mennesker med små inntekter, men med store boligformuer, ville fått problemer. Og ingen politiker har ennå vært så grusom å foreslå at myndighetene istedenfor betaling kunne ta fordring i boet, eller enklere sagt: spise av grunnmuren. Støy blir det også når politikerne foreslår økt beskatning av pensjonister.
  • Nei. Mest sannsynlig er det de smarte aktørene i markedet, og ikke politikerne, som vil lykkes best i få de gamles oppsparte verdier i omløp. Morgendagens arvelatere, 68-erne, vil ha atskillig større krav og bruke atskillig mer av sine midler i en aktiv pensjonisttilværelse enn dagens 80-åringer. De vil selge sine store boliger, frigjøre kapital, flytte inn på tun, bruke mer på hjelp og service, hudpleie, hårklipp, nye kjærester og feriereiser enn deres barn vil like. Kanskje vil problemet derfor løse seg selv. Når dagens AUF-ere, som krever høyere arveavgift, kommer i 50-årsalderen, har vi kanskje svidd bort denne kilden til ulikheter i ren solidaritet med kommende generasjoner.