De tauses leir

To universitetsprofessorer har denne høsten gitt ut bøker om Arbeiderpartiet. Intet annet parti kan påregne en slik oppmerksomhet. Men etterpå råder en merkelig taushet fra partiet. Veteranen Odvar Nordli gryntet rett nok foraktelig om SV-professorene under hilsningstalen på landsmøtet. Men ellers er Telenors Tormod Hermansen den eneste med tilknytning til partiet som har ytret seg. Er der ingen i partiledelsen som ser nytten av å gripe en debatt som bøkene av Rune Slagstad og Dag Østerberg innbyr til?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det norske Arbeiderparti har et tvetydig forhold til akademikerne. Ingen av partiets toppledere før Gro Harlem Brundtland hadde akademisk utdannelse. Partiet hadde nok professorer som Edvard Bull og Halvdan Koht i mellomkrigstida. Men de radikale studentene i Mot Dag satte de på index. Under den kalde krigen ble ethvert tilløp til uavhengig tenkning stemplet som utålelig kjetteri. Men da Einar Gerhardsen dannet sin første Arbeiderparti-regjering i 1945, var den sprekkfull av akademikere. Han tok dem rett inn, uten å la dem gå veien om organisasjonen som i alle år var den viktigste politiske opplæringsanstalt.

  • Dette står i skarp kontrast til det svenske arbeiderpartiet. Etter slike bøker ville avisene ha svømmet over av debattinnlegg for og imot. Og partiet selv ville ha ønsket debatten velkommen, slik de gjorde da den svenske maktutredningen ble satt i gang. Da støvsuget sosialdemokratene det akademiske miljøet for rapporter, og trakk kreative mennesker inn i partifolden. I det hele tatt har det svenske sosialdemokratiet hatt mye tettere kontakt til universitetene enn det norske. Hele rekken av partiledere fra Hjalmar Branting til Ingvar Carlsson, med unntak av Per Albin Hansson, var jo akademikere. Og selv det svenske LO søkte kontakt med intellektuelle, som Rudolf Meidner, mannen bak de svenske folketrygdfondene. Når Ottar Brox her i avisa i sin tilslutning til Dag Østerbergs bok «Statskvinnen» hyller den proletære lederrekrutteringen i Arbeiderpartiet før Gro, og framholder den som spesielt sosialdemokratisk, ser han helt bort fra dette. Kan det tenkes at det nettopp er i spenningen mellom de intellektuelle og de med bare politisk erfaring i ryggen at de kreative grep oppstår? Både Tony Blair og Bill Clinton har hentet mye av sine ideer for «den tredje vei» nettopp i sine tenketanker.
  • Nå hadde Thorbjørn Jagland også et tilløp til noe sånt da han for tre år siden inviterte professorer, prosjektmakere, diktere og trubadurer inn i programarbeidet. Men siden har ingen sett noe til dem eller deres tanker. Samfunnsinnsikter som utvikles og innhentes i forskningsinstitusjonene, og som også burde være av stor interesse for et styringsvillig parti som Det norske Arbeiderparti, gis få sjanser til å bli transformert til praktisk politikk. De forblir innenfor seminarrommene og fagtidsskriftene.
  • Dette er desto mer oppsiktsvekkende nå som SV ligger nede som tiltrekkende alternativ. I den kalde krigens tid mistet nok Arbeiderpartiet store deler av det som kunne ha vært dets intellektuelle omland, til venstresosialistene. Nå burde partiet kunne engasjere betydelige deler av disse gruppene. Men da nytter det ikke å følge det flimrende mediebildet. Slike nettverk må bygge på noe vedvarende.
  • I dag er livet i partiorganisasjonen i ferd med å tørke inn. I stedet legger LO seg rundt partiet med sine konserverende samfunnsholdninger. I særlig grad representerer de offentlig ansattes forbund motstand mot ethvert forsøk på oppmyking og modernisering. Thorbjørn Jagland sier nok at hans parti ikke trenger noen tredje vei, som Tony Blair, fordi Arbeiderpartiet er blitt kontinuerlig fornyet i motsetning til Labour. Og selvfølgelig: Partiet kvittet seg med den leninistiske arven. Og landsmøtets oppslutning om Jaglands invitt til Høyre for et par uker siden, kan tyde på at partiet allerede er langt ute på den fjerde vei. Men i de konkrete programposter var det lite fornyelse. Eller er det slik å forstå at vedtaket om å gi homser rett til adopsjon, er partiets opplegg for det neste årtusen?
  • Den organisatoriske kjedsommelighet preger i dag livet i partiet. Selv ikke et ungdommelig lyspunkt som den tidligere AUF-lederen Trond Giske ville ledelsen lose inn i sentralstyret, men slokket det med kvoteringsreglene. Partiet har nok kontakt til utredningsinstitutter som FAFO og ECON. Men det virker nokså konsulentaktig. Og det blir ikke politikk av sånt. Det eneste originale de lager, er jo fakturaer.