De tauses makt

I går feiret Universitetet i Oslo det nye akademiske året. Æresdoktorer ble utnevnt og hyllet. Høytideligheten har fått påfallende stor oppmerksomhet, kanskje først og fremst fordi en av universitetets mangeårige kritikere, den folkekjære lyrikeren Jan Erik Vold, var blant de nye doctores. Begivenheten viste at det fortsatt er mulig for universitetet å bli lagt merke til.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det har ikke vært noen selvfølge de seinere åra. Universitetets rolle som nøkkelinstitusjon er blitt mer uklar jo mer politikere og markedsaktører snakker om utdannings- og kunnskapssamfunnet. I gamle dager var septemberdagene viktig også utenfor den akademiske verden. Vårt eneste universitet, Det Kongelige Fredriks, grunnleggelse ble feiret med pomp og prakt dagen etter immatrikuleringen. Det satte sitt preg på hovedstaden. Universitetet syntes i samfunnet, og samfunnet var seg bevisst at universitetet utførte viktige oppgaver som kunnskapsprodusent, formidler og oppdrager til demokrati.

  • I sommer er det som om universitetet har gjenoppdaget sin fordums rolle. Mjøs-utvalgets innstilling har brakt professorer og amanuenser opp på barrikadene til kamp mot den tilpasningen til tidas tendenser i den høyere utdanning som utvalget har streket opp. De har oppdaget at dagens internasjonale mote er en trussel mot universitetets idé og oppdrag: å framskaffe ny og unik kunnskap, å utdanne til arbeidslivet og danne til sivilsamfunnet, for å si det med Rune Slagstad som i dag presenterer sin bok «Kunnskapens hus».
  • Det mest påfallende ved denne debatten er imidlertid at det ikke har vært noen debatt, men en nokså samstemt avvisning av utvalgets forslag. Høgskolene, som vil bli de store vinnerne hvis innstillingen blir virkeliggjort, ligger stille som mus. Mjøs-utvalget selv har bare latt sin røst høre med perifere innspill. Det stemmer godt med de mest grunnleggende innvendingene som er framført mot innstillingen: Utvalgets sentrale forslag bygger på slett analyse og dårlig argumentasjon. Det tar de internasjonale tendensene i høyere utdanning for gitt, det hele blir et spørsmål om tilpasning. Det nye konseptet ble nylig presentert i sin mest ekstreme form av Terje Osmundsen her i Dagbladet. Han ser for seg framtidas høyskoler og universiteter som gigantiske digitale brevskoler der alle kan plukke litt her og litt der. Forskningen skal finansieres gjennom oppdrag fra næringsliv og forvaltning, her vil det bli sterkere innslag av kortsiktig nytte, og den tradisjonelle selvforvaltningen vil bli opphevet. Hele forestillingen om et universitet som et samfunn av kunnskaps- og dannelsessøkende individer fordunster.
  • Det underligste trekket ved debatten er imidlertid politikernes totale fravær. Mens man i Sverige, Tyskland og USA debatterer høyere utdanning og forskning som et politisk tema av fremste orden, henfaller selv den ansvarlige statsråd hos oss til de selsomste likegyldigheter. Her øynes ingen nasjonal strateg for det kunnskapssamfunn alle sier vi går inn i. Den eneste politiker som har vist engasjement, er Venstres Odd Einar Dørum. Han er rett nok medlem av kirke- og undervisningskomiteen og en potensiell statsråd ved et mulig regjeringsskifte. Men som enslig svale kan selv ikke han gjøre noen sommer. Slik blir diskusjonen i mediene og på debattmøtene udebatterte innlegg, og få tror de får noen betydning for utfallet av den politiske prosessen. Det er de målløse som vinner. For, som professor Johan P. Olsen påpekte forleden, det er slik politikk skapes på mange samfunnsområder i den globaliserte markedsøkonomien: Internasjonalt finnes en konsulentbransje for mote- og myteproduksjon som ikles en ufortjent autoritet f.eks. som OECD-rapporter. De har særlig gjennomslagskraft i små land. Dessverre har professoren selv utdannet de dyktigste utøverne av kunsten, både konsulentene og byråkratene.
  • Det er ikke museumsvoktere som stiller til forsvar for den norske universitetstradisjonen. Viljen til reform både av arbeidsformer og faglig ledelse later til å være stor, men kravet er at forandringene må gis en faglig begrunnelse og at ressursene tilpasses kravene. Universitetene har vært gjennom utallige endringer etter dramatiske konfrontasjoner både innenfor akademiets murer og utenfor. Universitetene er blant våre eldste samfunnsinstitusjoner og lar seg selvsagt ikke endre over natta. Men de tåler og trenger til enhver tid reform. De vil bare ikke ta hva som helst som detter ut av konsulenthjerner.