De tilfredses valg

Mandagens valg var et tilfreds folks valg. Vi har varmt vann i dusjen, vi har arbeid og lønn og varierte skoletilbud. Hvorfor skulle vi da være sinte og vrange?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Derfor syns jeg ikke det er noe å ta på vei for at under 60 prosent av velgerne stemte. Det er når sterke interesser står mot hverandre vi klatrer opp på barrikadene. Nå er vi jo alle blitt liberaldemokrater etter at vi var sosialdemokrater i 1980-åra. Men for Arbeiderpartiet er det et problem at hjemmesitterne ikke lenger er en mobiliseringsstyrke. Mange av velgerne satt hjemme fordi de sa nei takk til det de ble tilbudt fra et parti som er i villrede om sin tid.

  • For partiet virker veldig out of touch. Det ble rett nok på 1980-tallet tilpasset de nye vinder som blåste i det etterindustrielle Norge. Det var Thorbjørn Jagland som sto for det. Men 1999 er uendelig langt fra 1980-tallet. Gutter og jenter som er født etter at Carl I. Hagen etablerte seg som landets fremste politiske mediefigur, har fått stemmerett.
  • Dette er den første virkelig urbaniserte generasjon i vårt land. De er engasjerte i samfunnsspørsmål, men synes det er noe gammelmodig over styringsinstitusjonen fra forrige århundre. Og om de bruker stemmeretten, så fortoner Arbeiderpartiet seg som den mest typiske av de gamle institusjonene. Bare navnet gir gammelmodige assosiasjoner: Selv på industriarbeidsplasser heter de ansatte ikke lenger arbeidere, men operatører.
  • Samtidig går den siste slitergenerasjonen fra industrisamfunnets storhetstid dels i pensjon og dels i graven. De har trofast støttet Arbeiderpartiet, men nå har de angst for en ensom alderdom og frykt for innvandrere de har hørt om, men ikke sett. De har mistet troen på sitt gamle parti. Mange av dem sitter like godt hjemme, andre syns Fremskrittspartiet har et budskap som tilsvarer deres interesser.
  • Hvis Arbeiderpartiet skal drive selvransaking, må partiet ta konsekvensen av dette: Partiets gamle kjerne er på vei ut, de må skaffe seg en ny. Men når selvransakingen skal gis form av kollektivt ansvar, slik ledelsen legger opp til, tror jeg partiet får problemer. For nå trengs jo nettopp en opposisjon som kan sette fart i debatten innad. Kollektivt ansvar minner altfor mye om begynnelsen av 1920-tallet, da rekkene skulle sluttes etter splittelsen. Partiet fikk ny kraft først da sosialdemokratene kom tilbake i 1927 og etablerte den store koalisjonen av by og land.
  • Nå gjorde partiet det dårlig i valgkampen også etter standarder for gammeldags partihåndverk. Få fikk med seg hva partiet egentlig sto for, og få la merke til andre av partiets sentrale politikere enn Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg. Siden partiet ønsket å markere seg der kampen står om velferdsgodene i framtida, skulle man trodd at partiets ledende sosial- og skolepolitikere hadde en sentral plass i valgkampen. Men jeg hørte intet til Gunhild Øyangen og lite til Grete Knudsen.
  • Alle kaster seg nå over Jagland fordi han kommuniserer så dårlig. Innpakningen er ikke bra nok. Men jeg tror årets valg vil bli skjellsettende fordi det i en viss forstand markerer at politikken igjen betyr noe og at det skjer et oppbrudd på så vel høyre som venstre side. Dermed har Arbeiderpartiet igjen fått et lekkasjeproblem til venstre. SV er jo mer Tony Blair enn Arbeiderpartiet. Og da er det et stort spørsmål om det er Jens Stoltenberg som er svaret etter at han siden 1980-tallet har vært partiets markør mot høyre.
  • Taktiske grep eller kritikk av ledelsen kan ikke redde Arbeiderpartiet i det lange løp. For å gjøre det, må partiet rigges for en ny tid. Har det krefter til det? LO-nestleder Gerd- Liv Vallas kritiske utspill viser at det kan tenkes andre tanker enn Yngve Hågensens i Folkets Hus. Men ellers er det smått med idérike miljøer rundt Arbeiderpartiet for tida. FAFO er blitt institusjonalisert, fagbevegelsen tviholder på at ingen skal ha mer enn andre i lønningsposen, og AUF er uten spenst. Ordførere kan nok dolke Jagland fire dager før valget, men har få ideer om hva partiet skal stå for. Tony Blair hadde samme problem. Labour måtte rives løs fra den partikulturen som var i ferd med å gå i graven med de gamle kjernevelgerne. Derfor skapte han New Labour. Kan Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg eller unge Trond Giske omskape partiet for de etterindustrielle generasjoner? De vil nok prøve. Men for all del: Kall det ikke Nye arbeiderpartiet!