De tilsidesatte

Å bli vraket oppleves som en dyp krenkelse. Også i politikken. Men søt hevn trekker både krenkede og krenkere med seg i fallet, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De aller fleste vil ha erfart hvor smertelig det er å by seg fram, gi det beste av seg, men bli vraket. Det kan være traumatiske opplevelser fra barndommen, en opplevd avvisning eller tilsidesettelse fra mor eller far. Det kan være den store kjærlighetssorgen som etterlater en i et stort vakuum av sterke og motstridende følelser, som bitterhet, sorg, savn og ikke minst ydmykelse. Det skjer ved omorganiseringer og nedbemanninger i virksomheter og bedrifter. Slike ting skjer ofte i et offentlig rom. Mange vil vite hvem som vraker og hvem som er vraket.

Det gjelder ikke minst tap av posisjon og ansikt i politikken. I politikkens høyeste divisjon skjer dette i fullt flomlys. Hele folket er vitne til fornedrelsen. Mediene vil veksle mellom å hausse opp de seirende eller omsorgsfullt pleie de forliste. Det er slike situasjoner som stiller politikerne på de aller største prøvelser. Skal de tilkjennegi sine sårete følelser, eksponere at de er urettferdig behandlet? Eller skal de undertrykke egne følelser og lagre dem der for bestandig, som en lysende klump uran i sinnets indre? Skal de bearbeide sine følelser gjennom å skrive? Skal de gjenreise sin selvrespekt ved å gi ut bok om dette? Eller skal de legge manuset i skuffen? Kanskje det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det ferskeste eksempelet er tidligere barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem, som nå vurderer om hun skal gi ut ei bok om sine erfaringer fra sitt politiske liv før eller etter valget. Rent kommersielt, vil en slik bok med mulige avsløringer av statsminister Jens Stoltenberg, regjeringen, Ap og kvinnebevegelsen, kaste mer av seg før enn etter valget. Mediene trenger råstoff som kan bearbeides og tilrettelegges for et stort publikum. Historier som inneholder maktkamp, intriger, svik og sterke, personlige følelser er unektelig godt stoff. Ikke fordi mediefolk bare er kyniske haier, men fordi våre konsumenter knapt kan få nok av det. I dette tilfellet kan mulige, pikante avsløringer fra en eksstatsråd dessuten bidra til rystelser i velgermassen like før et avgjørende valg. Forsøket fra rådgiverhold på å utsette utgivelsen, noe som lekket ut i mediene, viser at det er frykt for dette i partiapparatet. Så små som marginene er i dag kan et velrettet lyskespark avgjøre om Jens Stoltenberg fortsetter som statsminister, eller om høyresida i norsk politikk overtar. Ikke fordi Karitas historie alene har slik sprengkraft, men fordi den kan stjele oppmerksomheten fra andre saker og forskyve konfliktlinjer. Særlig derfor vil det både fra forfatterens og forlagets side være fristende å velge det mest eksplosive tidspunkt for å lansere en politisk bombe av en memoarbok.

Mot en slik kommersiell vurdering kommer da spørsmålet om hvordan krenkede politikere, i dette tilfellet Karita Bekkemellem, best forvalter sitt eget omdømme, sin egen ære, sine egne politiske mål. Hun har gått inn i et parti fordi hun har støttet partiets mål og midler. Hun har sagt seg villig til å være et redskap for dette fellesskapet. Det har resultert i en politisk karriere. Og inntil hun ble erstattet som barne- og familieminister, forsvarte hun sin regjering, sitt parti, sin sjef og seg selv like tappert som en løvinne forsvarer sine unger. I alle kanaler. Det var samsvar mellom personlig karriere og partiets beste. Det siste jeg så av henne var at hun indirekte støttet Siv Jensens kamp mot snikislamisering og kritiserte Ap’s kvinnebevegelse for unnfallenhet.

Som sagt er Karita Bekkemellem bare den siste i rekka av eksempler på at lojaliteten kan blekne ved tilsidesettelse. Historien er full av dem. Politikerbiografiene også. Levende eksempler sitter fortsatt på Stortinget. Noen bedriver evig gerilja mot sine egne. Andre tar det ut i kraftfulle enkeltutblåsninger. Noen planlegger sin vendetta til anledninger hvor de rammer hardest. Noen svelger fornedrelsen. Noen velger verdigheten. Noen med selvinnsikt innser at det var en grunn til at de ble skiftet ut.

Som journalist er jeg nesten programforpliktet til å si at åpenhet er det beste. Ærlighet varer lengst. Få ut gruffet og bli ferdig med det! Men det er noe ved politikerrollen som krever at man må hevde å slåss for noe som er større enn seg selv. En politiker må bli trodd på at han eller hun hengir seg til ideen, prosjektet, målene for samfunnsutviklingen som best nås gjennom det partiet man har meldt seg inn i og arbeider for. Personlig nag over en brutt politisk karriere er som gift i politikerens nervesystem. Hevnen tjener ingen hensikt. Den trekker bare en selv om dem man er en del av lenger ned. Det er slikt stoff krig er laget av. Noen ganger er det mindre selvutslettende å tåle nederlaget og avblåse krigen, før man virkelig blir utslettet.