De to kulturer

Overgangen fra den offentlige sfæren til den private er full av farer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN GOD NORSK EMBETSMANN hadde to blekkhus, ett for offentlig korrespondanse og ett for den private. Denne etiske holdningen er også en del av normsystemet for all offentlig gjerning. Her har det vært stramme lønnssystemer og nøkterne lønninger. Habilitet eller inhabilitet var underlagt strengt skjønn, og var sjelden problematisk selv om mange av aktørene kjente hverandre. Og gjennom god saksbehandling skulle særinteresser tvinges inn under helhetens vel. Hele dette normsystemet har gjennom åra også slått inn i det private næringslivet. Men nå er det under press fra den moderne nyliberalistiske markedstenkningen, der effektivitet og økonomisk rasjonalitet prioriteres framfor kollektive verdier som likebehandling, rettferdighet og forutsigbarhet. Men samtidig er det en rekke forhold som bidrar til å opprettholde de offentlige normene, og som antakelig også gjør dem strengere. Riksrevisjon og tilsyn av ulike slag slår ned på uregelmessigheter og spiller på lag med mediene som både refser og dømmer. Kravet til åpenhet og gjennomsiktighet er et demokratisk ideal. I mørket trives som kjent bare mugg. Men virkeligheten er tvetydig. Mye skjer nok fortsatt i lukkede bøttekott, og tendensen i moderne forvaltning har jo vært at statlige virksomheter gjøres om til selskaper som nettopp unndrar seg offentlighet.

I DEN PRIVATE SFÆREN skjer det imidlertid en utvikling som øker avstanden til idealene i den offentlige. Markedsøkonomiens handlingsmønstre er knyttet til profittmaksimering. Penger blir alle tings mål der dette systemet rendyrkes i sin moderne form. Lønn erstattes av honorarer, og de er ikke knyttet til medgått arbeidstid, men rådenes evne til å generere penger for eier eller klient. I disse miljøene har markedsspråket hegemoni, og det er lett å bli blindet av alt pengesnakket. Kravet om at så vel toppledere som rådgivere bør ha sin del av eierutbyttet, har gitt mange aktører oppblåste inntekter. Men dette utløser i sin tur skatteplanlegging, finurlige utbetalingsordninger og sære selskapsdannelser, og krav om minst mulig innsyn. Forretningsadvokatenes tid er inne. Deres oppgave er ikke primært å komme inn når et brudd på loven er skjedd, men å hjelpe klientene i forhold til loven og det internasjonale avtaleverket for globalisert handel. Deres rolle blir kreativ, ikke bevarende. Slik gjenspeiler de også jussens dobbeltkarakter: Den skal både ivareta de høyeste idealer og de laveste interesser. Men i den moderne markedsøkonomien dominerer ofte det siste, fordi det gir størst utbytte. Eller som det heter i ordtaket: «Fandens julepudding er laget på advokattunger.»

DEN BRITISKE FORFATTEREN C.P. Snow skrev i sin tid om «de to kulturer» - den naturvitenskapelige og den humanistiske - som han ville slå ei bru mellom. Han var også opptatt av konflikten mellom egeninteresse og samfunnsinteresse. Det er den samme konflikten vi registrerer i dag. Disse interessene har sameksistert gjennom kapitalismens historie. Norsk politikk har i 150 år dreid seg om å finne den rette balansen mellom dem. Det har vært et godt fungerende system, som både har gitt effektivitet og legitimitet. Men i dag blir de mer og mer som ild og vann. Derfor blir det prekært når de to møtes. Tore Tønnes sak er illustrerende. Han kom fra regjeringen og gikk til Kværner for å redde selskapet for Norge, men også for Kjell Inge Røkke. Det skulle være en vel balansert situasjon, men har utviklet seg annerledes, sannsynligvis fordi Røkke har sin opplæring som kapitalist fra USA. Men problemet oppstår også for andre statsråder, stortingsrepresentanter og embets- og tjenestemenn som går over i privat virksomhet. Forholdet mellom profesjoner, ombud og tillitsverv på den ene siden og karrieremønstrene på den andre blir mer og mer problematisk. Det har noe med veksten i offentlig sektor å gjøre. Staten har endret seg fra å befale til å betale, som jusprofessor Torkel Opsahl formulerte det. Dermed er lobbyvirksomhet blitt så viktig, og der har de som har vært innenfor det offentlige systemet, innsikter som er etterspurt i markedsøkonomien. Historikeren Jens Arup Seip sa en gang at det var ikke avgjørende hvor en person kom fra, men hvor hun hadde tenkt seg hen. Og det er fristende å regne med at «ditt hjerte er der skatten er». Derfor bør det være en kultur for aktpågivenhet ved slike overganger.

MAKTUTREDERNE Knut Heidar og Jo Saglie la nylig fram sin store undersøkelse om de politiske partiene og konstaterte at de fortsatt er nyttige både for rekrutteringen til politikk og for politikk-utforming. Men det er et spørsmål om de i samme grad som tidligere ivaretar den etiske dimensjonen i all samfunnsaktivitet. De gjorde nok det bedre den gangen partiene var et hjem for samfunnsinteresserte mennesker. I alle fall tror jeg at partiene i større grad burde ta seg av slike verdi-spørsmål også i vår tid. Men alle statsråder kommer jo ikke fram gjennom partiene, og kanskje burde det bli en statsministeroppgave å ta opp overgangsproblemene når statsråder skal forlate departementskontorene og begi seg ut i den ubeskyttede verden. Hva om en avgått statsminister samlet sine tropper som en feltherre etter et slag for å drøfte hva slags farer som truer under hjemturen? I ei tid da det ser ut til at statsråders gjennomføringskraft er viktigere enn politiske samtaler, er overgangsfasen en periode som må forberedes og forbedres.

Kan man ikke ta fram de to blekkhusene igjen?