De to kulturer

Naturviterne påviser alvorlige klimautfordringer, mens det politiske systemet er innrettet mot å løse andre problemer, skriver Gudleiv Forr.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg føler alvor når klima- og polarforskeren Olav Orheim forteller meg at store planer for datainnsamling fra isen i Nordishavet i sommer måtte skrinlegges fordi det simpelthen ikke var is der lenger. Is som kunne legge på seg over flere år, er blitt sjeldnere vare i Arktis. Det er etter hvert snart bare is en kort periode om vinteren i store deler av havbassenget rundt Nordpolen. At dette er tegn på at det skjer avgjørende ting med klimaet, er innlysende.

Det fins mange andre tegn også. En del av verdens isbreer minker i rekordfart, på Grønland er det snart like varmt som det var i vikingtida da de norrøne bosetterne ga øya navn og kunne drive jordbruk der som i Norge, og rundt Middelhavet brer ørkenen seg. I det hele tatt: Kurvene som FNs klimapanel sendte ut med sin siste rapport peker så utvetydig i samme retning, at det er vanskelig å overbevise skeptikere som meg om at vi ikke står i en dramatisk utvikling som kan få avgjørende betydning for tilværelsen på kloden.

I Australia har farmerne også skjønt tegninga: I helga kastet de statsminister John Howard som ikke har akseptert at når åkrene deres svis av år etter år, henger det sammen med klimaendringer. Særlig vanskelig har det vært å erkjenne at en vesentlig del av endringene skyldes menneskeskapte forhold, særlig knyttet til den vedvarende økonomiske vekst og de tilhørende utslipp av klimagasser som CO2.

Men én ting er å påpeke dette i auditorier der klimaforskere setter hverandre stevne, noe annet er å få omsatt forskernes anbefalinger i praktisk politikk. Onsdag satt jeg i en sal i Forskningsparken i Oslo og lyttet til norske, nordiske og andre internasjonale eksperter på klimaendringer og tiltak som kan stanse den farlige utviklingen, og det slo meg hvilken pedagogisk utfordring det er å overskride kløften mellom den naturvitenskapelige verden og den politiske i disse spørsmålene. Klimaforskerne er nå så samstemte at alle i sine powerpoint-presentasjoner stort sett bruker de samme kurvene og de samme tabellene som FNs klimapanel bruker til å beskrive tilstanden i verden. De gir sine kompliserte funn enkle naturvitenskapelige uttrykk og tegner opp linjer og sirkler som både er vakre og som er overbevisende. Og framfor alt: De kan redde verden med noen tilsynelatende enkle teknologiske grep.

Men politikerne som skal omsette dette i praktisk politikk blir flakkende i blikket og tenker på alle de interessegruppene som ønsker å gi sitt besyv med i laget før forpliktende tiltak blir satt ut i livet. Derfor kommer kanskje de politiske endringene altfor sakte og for seint, og mange av forskerne og klimaideologene i miljøorganisasjonene har begynt å fable om behovet for endringer i det politiske systemet, for å få fortgang i den politiske prosessen. Noen snakker om behovet for en sterk mann.

Klimaproblemene kaller på både lokale tiltak og internasjonale, og hvis det er rett som naturviterne enes mer og mer om, at vi har bare tida og veien til å sette inn nødvendige tiltak, så er det klart at diskrepansen mellom diagnose og operasjon blir større enn pessimistene og kanskje til og med realistene finner tilrådelig.

Det norske politiske systemet er utviklet for å løse velferdsutfordringene i industrisamfunnet. Det er tilpasset krav om å fordele den store samfunnskaka slik at velferdsstaten ikke bare opprettholdes, men at de skjevhetene som ennå er der, også blir reparert. Vi har stadig helsekøer og fattigdomsproblemer. Telefonkatalogen er full av organisasjoner på stikkord Norges og Norsk som er opprettet for å påvirke den politiske prosess slik at felleskaka blir delt mest mulig rettferdig. I dette perspektivet ligger miljøinteressene nesten utenfor systemet. Problemet med klimaproblemene er at de fordrer en langsiktig tenkning som det politiske systemet med sine interessegrupper, sine flyktige opinioner og sin medialiserte politiske hverdag er dårlig innrettet mot. Langsiktighet er ikke noe for dagens politiske system, og slett ikke for globale problemer. Jeg antar f eks at innen de australske bøndene har sett noen virkning av klimapolitikken som den nye regjeringen vil gjennomføre, så er regjeringens mandatperiode over, og frustrerte velgere vil igjen prøve noe nytt.

Utfordringen for det politiske systemet er å finne en teknikk som opphever dette dilemmaet. Det fins bare én vei ut av det, og det er ved å etablere en omforent politisk plattform og kortsiktige delmål. Men å komme fram til slike strategier er i seg selv en utfordring som jeg er usikker på om dagens politiske system er i stand til å takle. Så neste gang jeg treffer den gode Olav Orheim er jeg redd han kan berette om enda mindre is i Arktis.