De tre stadier

Jens Stoltenberg strutter av selvtillit. Arbeiderpartiet er blitt seg selv igjen. Men partiet står med ryggen mot framtida.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ALT KAN SKJE i vår tid. Hvem hadde trodd at partisekretær Martin Kolberg - selve symbolet på det blytunge sosialdemokrati - skulle gjøre suksess med ABBA-inspirert koreografi på Ap\'s landsmøte? Et par håndbevegelser i løse lufta tente begeistringen, og den steg til ovasjoner da Kolberg framsa sitt mantra: Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen!

EN VERRE avsporing av sosialdemokratiets mulighet for fornyelse skal man lete lenge etter. Med sin håndfaste piruett sendte Martin Kolberg partiet bakover i historien. Til trygg grunn, riktignok. Men alle besvergelser til tross: Det såkalt faglig-politiske samarbeidet mellom Ap og LO er et rustent sidespor i politikken. Og det gjelder for begge parter. Ap mister troverdighet som uavhengig parti, LO reduseres til et støtteapparat, til en forgylt krykke som skal forsterke en partiorganisasjon i forfall. Det er kanskje greit for dem «som bygde landet» - som om det prosjektet er avsluttet - men ikke for de hundretusener som er vokst opp uten arbeiderbevegelsens sangbok.

AP\'S FORSØK på fornyelse og modernisering er en fascinerende historie, og den er langt fra avsluttet. I det riktig lange perspektivet er det beretningen om veien fra klassekamp til statsbærende parti. I det kortere perspektivet ser vi en bevegelse som nokså hjelpeløst prøver å finne opp seg selv. I likhet med alle andre sosialdemokratiske partier i Europa er Ap på leting etter en bærekraftig plattform, dvs. en politikk som appellerer til den nye middelklassen, og som står seg over tid. I nyere tid kan disse bestrebelsene deles inn i tre stadier. Jeg velger å kalle dem Jagland-perioden, Stoltenberg I og Stoltenberg II.

JAGLAND-PERIODEN omfatter hans posisjon som partisekretær og formann (1987- 2002), men er særlig knyttet til det året han var statsminister. Da Gro Harlem Brundtland styrte landet med stadig sterkere hånd (men uten plagsomt ideologisk tankegods), foregikk det også en modernisering av partiet. Jagland var viktig i denne prosessen, skjønt de fleste ideene nok ble levert av Einar Førde. Nokså stille, men svært effektivt, ble gamle sosialistiske dogmer og analyser begravet. Alliansen med de tunge næringsinteressene ble bygd videre ut. Da Thorbjørn Jagland overtok som statsminister i 1996, forsøkte han å føre denne prosessen videre til et nytt stadium: Sosialdemokratiet som arkitekt for kunnskapssamfunnet. «Det norske hus» skulle bygge på en ny type samfunnskontrakt, en slags firkant hvor arbeidstakere, kapitaleiere, politikere og intellektuelle skulle samrå om landets utvikling. Med Jaglands avgang forsvant kunnskapssamfunnet som et sosialdemokratisk prosjekt.

STOLTENBERG I omfatter hans kortvarige, men hektiske periode som statsminister (2000/2001). Nå gjaldt det å modernisere med Tony Blair som forbilde og markedet som redskap. I likhet med den britiske statsministeren satte regjeringen Stoltenberg i verk et omfattende reformarbeid som bl.a. hadde til hensikt å vise at Ap minst er like god som Høyre når det gjelder privatisering og opprydding i offentlig sektor. Ut av dette kom bl.a. sykehusreformen, starten på arbeidet med en pensjonsreform og delprivatiseringen av Statoil. Tempoet og viljen var imponerende, men den nye politikken slo aldri rot i partiet.

STOLTENBERG II er derfor et prosjekt som svinger i motsatt retning. Pendelen beveger seg nå mot fellesskapsverdier. Stoltenbergs politiske værhår registrerer nok at begeistringen for markedsstaten er på retur. Det er derfor tid for noen korrigeringer av kursen, for å skape litt ro rundt utviklingen. Det innebærer også at Nye Stoltenberg er nokså blottet for ideer og nasjonale strategier. Stoltenberg tilbyr bare en forvaltning av velferdssamfunnet som er noen grader varmere enn det regjeringen Bondevik står for.

SLIK ER AP innhentet av politikkens Ludvig-faktor: frykten for forandringens farer. Visjoner har den ulempen at de skaper krav om reformer som blir stadig vanskeligere å finansiere. Da er det tryggere å være konkurransedyktig på administrasjon av velferdsstaten. Problemet er at alle typer velgere nå tar for gitt at vi har et stabilt arbeidsmarked, lav rente og stigende velstand. De vil ha noe mer, selv om forventningene foreløpig er uklare. Politisk fornyelse handler om å knekke den koden.