De troende og vi andre

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Påskefeiringen er blitt sekularisert. I stedet for å fordype oss i Jesu lidelse og død, leser vi kriminalromaner, i stedet for å grunne over oppstandelsen, nyter vi den gryende våren. Måten vi bruker de kirkelige høytidsdagene på, skulle være enda et bevis på hvor malplassert sammenknytningen av kirke og stat er i vårt samfunn. Tro er en sak for de enkelte, ikke for staten.
  • Parallellt med sekulariseringen har Norge fått en befolkningsgruppe som langt på vei preges av en religiøsitet vi ellers bare kjenner fra lavkirkelige sekter: muslimene. Den kamp som for noen år siden utspilte seg i Oslo om deres rett til èn gang i uka å kalle til bønn, er et prakteksempel på hvordan en begynnende kulturkonflikt ikke skal løses.
  • Ikke bare samlet såkalt troende kristne seg i protest, like troende ateister fra Hedningsamfunnet fant det for godt å propagandere sin manglende tro fra et tilstøtende tak. Hele saken ble av politikerne behandlet som om det handlet om støy, mens alle utropene foregikk i hovedstadens trafikkerte bydel.
  • Uviljen mot muslimenes bønnerop skaper mistanke om at det i bunnen lurer en livsfarlig motstand mot "de andre". Men Norge er og blir et flerkulturelt samfunn der det ufravikelige krav er toleranse overfor mennesker med annen etnisk bakgrunn enn en selv.
  • Et sekularisert samfunn danner toleransens beste utgangspunkt. Når vi møtes i et samfunn der staten gir lik beskyttelse til alle, får vi demonstrert hva som gir den enkelte verdi: Ikke en eller annen etnisk eller religiøs gruppetilhørighet, men individet selv.
  • Etnisitet og overbevisning er bare en del av personen. Først kommer den enkelte og hans eller hennes rettigheter, dernest den gruppen man måtte tilhøre på grunn av kultur eller tro. Settes gruppen høyere enn individet, ryddes veien mot konflikt og uro.
  • Til sekulariseringens utfordringer hører ikke bare forståelsen av statskirken som en anakronisme, men også innsikten i at et moderne samfunn rives i stykker dersom innbyggerne ser seg selv og andre først som representanter for en gruppe, dernest som personer. Innimellom skiturer, kafèbesøk og kriminalromaner kan disse fridagene være en fin tid å reflektere over dette.