De troløse

Det er ikke bare Obamas tilhengere som vil ha forandring

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Kanskje er det vi som skal styre landet i 28 år, sa Siv Jensen optimistisk i sin landsmøtetale. Hun sammenliknet Fremskrittspartiet med Arbeiderpartiet som brukte 40 år på å komme til makta og så ble sittende.

Dream on, baby, som de sier i George W. Bush’ hjemland. Etter to perioder i Det hvite hus reiser han tilbake til Texas som tidenes mest upopulære president. Drømme om gjenvalg kan også den britiske statsministeren Gordon Brown, som fredag opplevde det dårligste lokalvalget for det sosialdemokratiske partiet Labour på 40 år. Den nye morgenen, som Tony Blair lovet en maidag for 11 år siden, har tatt kvelden.

Det elendige valget for Labour i England og Wales markerer den endelige slutten på New Labour og Tony Blair-epoken i britisk politikk. Riktignok viser resultatene at de engelske forstedene og middelklassen er tilbake hos de konservative, men partiets leder David Cameron hadde problemer med å ta æren for seieren. Det var Brown og Labour som hadde tapt, ikke Cameron og de konservative som hadde vunnet, var den alminnelige oppfatningen.

Velgerne var rett og slett møkk lei Labour, like lei som de var av de konservative da de deserterte til Blair i hopetall. Mens Blair inntok regjeringen som et friskt pust med nye ideer og reformer, lukter det mugg av hans etterfølgers politiske visjoner. Irak og dårlig økonomi har bidratt til å vende velgerne mot partiet, men regjeringsslitasje har en stor del av skylda, mener lederskribenter. Labour har stivnet og ikke klart å fornye seg.

Noe av det samme fenomenet ser man i USA. Allerede før nominasjonsvalgene startet ble det slått fast at demokratene ville vinne valget. Republikanerne er så upopulære etter åtte år med Bush-administrasjonen og de neokonservative at selv en liberal kandidat som John McCain ikke kan snu stemningen. Folk vil ha et skifte uansett. Kravet til forandring rammer også Hillary Clinton. ABC-syndromet – anyone but Clinton – har ødelagt hennes kandidatur. Amerikanerne vil ikke ha Bill og kona tilbake. De vil ha noe nytt.

Her hjemme kan heller ikke de rødgrønne ta æren alene for sin valgseier. Både Kjell Magne Bondeviks personlige upopularitet og slitasjen på en samarbeidsregjering i mindretall ga alternativet solid drahjelp. Nå har pendelen allerede svingt, og de rødgrønne har mistet flertallet i meningsmålingene.

I alle flerpartisystemer vil selvfølgelig regjeringer bli utfordret, etterprøvd og skiftet ut. Det er demokratiets vesen. Men slitasjen viser seg tidligere og valgkampene blir lengre. Selv om velgere generelt er blitt mer troløse og utålmodige, er Labours fall likevel et omen for Arbeiderpartiet og de rødgrønne. Velgersvikten blir blant annet forklart med en klassisk politisk skvis. Labour har verken klart å synliggjøre at de fattige har fått det bedre, eller overbevist middelklassen om behovet for inntektsutjevning. Høres kjent ut? Da er det selvfølgelig enklere å tilby både skattelette og avskaffelse av fattigdom.

Ifølge Siv Jensens tale har Frp ennå et par valg på seg til å innta regjeringskvartalet, men om partiet mot alle odds skulle klare å oppfylle Carl I. Hagens store drøm, kan den raskt bli et mareritt. Ingen partier regjerer i 28 år lenger.