De unges forbund

Den nye regjeringen hadde kvoteringsvansker om kjønn og hudfarge, og aldersmessig er den 40-års tung. Er det greit?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JO, DET VAR en merkelig opplevelse at alle statsråder var yngre enn meg. Men om jeg ser bort fra det personlige, syns jeg det er påfallende at den voksne del av befolkningen ikke lenger regnes med når en regjering skal settes sammen. Vi er jo så påpasselige med kvotering i politisk sammenheng. Geografi har vært et kriterium siden 1814. Kjønn er kommet underveis og etnisk bakgrunn vil ved neste regjeringsdannelse bli et selvfølgelig hensyn å ta. Men de grå hår og de dype rynker var det visst ingen blant regjeringsdannerne som savnet. Den halvpart av befolkningen som er over 55 er ikke representert.

REGJERINGEN er 40-års tung, med ytterpunkter i 34 og 55. Det er naturligvis et snevert utvalg av det norske folk. Det er noe nytt at man blir politisk pensjonert når man nærmer seg midten av 50-åra og et tegn på at politikk er blitt mer avsondret fra det vanlige liv enn det var tidligere. Maktutredningen viste at partiene ikke er så bredt forankret som de var for 30 år siden. Politikk som profesjon er blitt spesialisert og mer en basis for en karriere i det sivile liv enn noe man topper en karriere i det sivile med, slik det var tidligere. Politikk er blitt en utdanningsvei til forvaltningen eller markedet. Når den politiske karrieren er over, er tida inne for å ta ut den kulturelle eller sosiale kapitalen den medfører. Den kan være verdifull også i kroner og øre. Men i dette systemet er det ikke lett å hoppe inn utenfra. De forsøk som er gjort på å hente inn «Fem på gata», har bare unntaksvis vært vellykte. Du blir ikke lenger mett av dage som stortingsrepresentant eller regjeringsmedlem, men som fylkesmann.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DERFOR VIL DET nok i framtida heller ikke dukke opp noen grå pantere ved Kongens rådsbord. Der blir Harald sørgelig alene, som han antydet under talen for politikerne torsdag kveld. Men jeg tror ikke dette bare skyldes systemet og at det er naturlig at 40-åringene Haga, Halvorsen og Stoltenberg plukket fra sin egen generasjon. Vi lever jo i ungdommens æra. De teknologiske nyvinningene krever en helt spesiell ferdighet som primært de behersker som er vokst opp med den. Når jeg ser et avisoppslag om iPod, vet jeg at jeg på det feltet vil forbli analfabet. Når avisa for ørtende gang beskriver hvordan du kan utnytte mobiltelefonens muligheter, orker jeg ikke å bruke tid på det, fordi det holder at den kobler meg til et annet menneske og kan varsle når noen ønsker å få meg i tale.

DET ER ANTAKELIG en høyere omskiftelighet på de fleste samfunnsfelt i internettets og globaliseringens tid. At de som vokser inn i det nye har en utrolig fordel, er uomtvistelig. Det gir en mestringskompetanse som setter eldre bakpå. Samtidig gir åpenbart også oppvekst og utdanning blant de ellers vellykte unge en betydelig selvtillit. Jeg undrer meg ofte over mang en moderne ung politiker som på Redaksjon En eller Tabloid med stor pondus leverer medievennlige punchlines uten nevneverdig innhold. Unge politikere som har gått gradene først som politiske sekretærer og rådgivere etter studier eller noen år i ungdomsbevegelsen, kan nok ha en ytringsform som virker både fornyende og visjonær. Men det kan også være at de ikke makter å gjennomføre dem fordi de mangler den generelle livserfaring som vanlig arbeidsliv og personlige livopplevelser gir og som fra tidenes morgen har vært verdsatt.

NÅ SKAL SÅ VISST dagens sekstiåringer passe seg for å besvære seg for mye over de yngres monopol på makt og innflytelse. For i 1960-åra het det også at man ikke kunne stole på noen over 30. I en så svimlende høy alder var man jo borgerliggjort og uten den friske kilde som siden Rousseau i alle fall i visse kretser ble dyrket. Og hvordan var det så med fedrene på Eidsvoll? Var de preget av alderens resignerte langsomhet? Nei, de toneangivende figurene var jo i nettopp trettiårsalderen, og de hadde dårlig tid. Revolusjoner gjennomføres i det hele tatt av de unge, Napoleon var 24 da han ble general i revolusjonsarmeen, Thomas Jefferson var vel 30 i 1776 da han formulerte den amerikanske frihetserklæringen.

LIKEVEL vil jeg fastholde at det er en svakhet ved regjeringen at den til tross for alle kvoteringer ikke har en større spredning i alderssammensetningen. De gamle krysser nok gata saktere på grønn mann, men de går ikke på rødt. Den danske utenriksminister Per Stig Møller skrev i sin bok «Makt og avmakt» fra 1999 at når «...for mange gjør politikk til «first career», blir velgerne lettere en prøveklut for teorier og eksperimenter, og viljen til makt blir ikke hemmet av erfaringen med makt». Hvis det er riktig, kan det være greit å være observatør, men trasig å være velger under de unges forbund.