De usynlige

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg kjenner en voksen kvinne som påstår at hun må gå med en stor hatt for ikke å bli overkjørt. Siden det å gå med hatt er ganske oppsiktvekkende i vår tid, blir man jo sett. Og det var hele poenget til kvinnen som var kommet i alderen hvor man begynner å bli usynlig.

Man merker det først når man møter en flokk unge mennesker som sperrer hele fortauet. De kommer mot deg, og flytter man seg ikke, går de rett på deg. Du er usynlig. Er man trassig nok og forsetter rett fram, risikerer man to ting. Det ene er å bli tråkket rett ned. Det andre er å se inn i et forbauset ansikt. For du finnes egentlig ikke.

Den franske forfatteren Benoite Groult vakte i fjor oppsikt med boka «Stjernetasten». Hun skrev om feministisk aldring. Mot alle spådommer ble boka en salgssuksess. Groult, som selv var over 80 år da hun skrev boka, forteller blant annet om denne usynligheten med bittersøt og herlig ironi : «Selv den minste spirrevipp har rett til en plass på fortauet, mens du som kvinne vil oppdage at du litt ellet litt blir gjennomsiktig, etter hvert som din skjønnhet og ungdom blir ubetydelig. Snart støter de bort i deg uten å se deg. Du sier «unnskyld» av gammel vane, men ingen svarer, du er ikke en gang til bryderi lenger, du er der ikke mer.»

Beskjeden hun har til neste generasjon er uten omsvøp. For den er, etter hennes syn, den første generasjonen som ikke våger å eldes. Vi vil være unge gamlinger. I en intens kommersielt ungdomsdyrkende tid kan vi kanskje ikke klandres for å ta opp kampen. Men vi er ikke unge, og det verdifulle og viktige som vi har å formidle interesserer ikke neste generasjon. «De orker ikke høre på», skriver Groult. De unge er knallsikre på at de aldri blir som generasjonen før dem. Og akkurat den generasjonen mente, om jeg ikke husker helt feil, at det ikke gikk an å stole på noen over 30 år. Godt at menneskehetens felles skjebne er å bli gamle.