De usynlige

Se deg aldri tilbake. Der er det nemlig et kamera. Det blikket kan uansett ikke berge deg, skriver Unn Conradi Andersen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN GANG, FOR lenge siden hadde vi parker der menneskene møttes, elveløp der vi spiste lunsj og bygater der barna lekte. Kort sagt offentlige steder der menneskene var frie – i rom der vi stolte på hverandre. Slik er det ikke lenger, i alle fall ikke her i hovedstaden, og i alle fall ikke ifølge politiet. Nå vil de ha alarmknapper festet til vegger som vi kan trykke på før et kamera zoomer inn hendelsen. Bare langs Karl Johan finnes det 78 slike kamera. I skolegårder tar ledelsen i bruk overvåkningskamera for å fange opp hærverk, ofte uten at elevene er informert. Og på Grünerløkka har politikerne satt inn vektere. Det dreier seg om en storstilt privatisering av det offentlige rom. Men hvem er det egentlig som blir sett?

I ERIK POPPES film «De usynlige» var det voldsforbrytere, kriminelle og narkomane som var de usynlige. I den virkelige verden er det staten ved politiet som gjør seg usynlig for folk flest. Det finnes en illustrerende historie, den går omtrent sånn: Torsdag formiddag. Operatøren overvåker en kvinne i trettiåra på Plata, kjenning, sliten narkoman. En politimann kommer inn på kontrollrommet. Han sier: «hun skal få gå i fred i dag». Operatøren fortsetter å følge henne med kamera. Når kvinnen forlater Plata kikker hun opp mot kamera, slår så ut med armene, som for å si at hun ikke har noe stoff på seg. Politimannen ler, bøyer seg over operatøren, griper styringskontrollen og ’nikker’ med kamera til kvinnen ved å bevege det opp og ned.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SLIK SER vi hverandre, og det er vel ikke nødvendig å påpeke at det dreier seg om enveiskommunikasjon. Politimannen ser kvinnen, kvinnen ser bare et kamera. Nettopp dette er poenget i kriminolog Heidi Mork Lomells bok «Selektive overblikk», der episoden er beskrevet. Operatørene kan zoome inn på intetanende personer, og se ting de vanligvis ikke ville sett. Mens operatøren ser uforstyrret, ser den overvåkede ingenting. Men det finnes eksempel på motblikk: Episoder der et overvåket menneske plutselig og uten forvarsel ser hardt i kamera. Da zoomer operatøren forskrekket ut igjen, som om mannen på gata faktisk ser ham. Det sier ikke så rent lite om den verdigheten som tross alt eksisterer mellom oss mennesker. Det er grenser for lenge og intenst vi stirrer på hverandre.

FOKUSET FOR kameraøynene er imidlertid ikke mannen i gata. Kamera brukes i praksis først og fremst til å lete etter «feil i bildet», det urene, det som ikke stemmer, ifølge Lomell som har observert ulike overvåkningssentraler. Mønsteret som går igjen, er at kamera stort sett brukes til å vise bort annerledes mennesker, mistenkelige personer og narkomane. Særlig er dette tilfelle i påkostede byrom og kjøpesentre der disse menneskene antas å skremme bort kunder. «Orden blir synonymt med det som maksimerer profitt, men profitt og tap er ikke det samme som rett og galt», skriver Lomell. Hun ønsker seg en debatt om disse seleksjonsprosessene: Hvor går grensen mellom akseptabel og uakseptabel oppførsel?

DET VIL SELVSAGT være naivt å si at menneskene ikke trenger lovbeskyttelse. Vanlige borgere kan ikke erstatte politi. Samtidig synes det å være et åpent spørsmål hvor kriminalitetsforebyggende et kamera egentlig er. Politiet har dessuten mye å profittere på å framheve seg selv som samfunnets uunnværlige voktere, samtidig som de gjør seg selv utilgjengelige gjennom krisemaksimering og forslag om alarmknapper.

ET KAMERA kan i seg selv ikke redde liv; det kan bare levende mennesker gjøre. Det så vi et eksempel på for ei uke siden. Da kom politiet for seint til å stoppe tre menn fra et voldsangrep på folksomme Oslo S. Og det til tross for at et kamera fanget opp overgrepet. 31-åringen døde seinere på sykehuset av skadene. Det var bare de forbipasserende personene som eventuelt kunne forhindret det fatale. Det ligger et paradoks i dette: Da en bussjåfør ble dratt ut av bussen og sparket helseløs av en guttegjeng på Elverum denne uka, ringte han sine venner og kollegaer som befant seg like ved: «Kom alle sammen – nå tar de meg!». Kollegene kom raskt til stedet. 35-åringen overlevde.

VEKTERE, KAMERA og alarmknapper kan ikke erstatte det moralske ansvaret vi har overfor hverandre, også de vi ikke kjenner.

Derfor trenger vi å holde fast på at det offentlige rommet tilhører oss. Dette rommet, som både skiller og binder menneskene sammen, gir vi ikke frivillig fra oss.