Mandagens foreløpig siste episode av Berlinerpoplene ble sett av 975 000 seere. Det slo seerrekorden fra forrige episode. I snitt har serien trukket hele 930000 seere på mandagskvelden. Det er fabelaktige seertall for NRK, og selskapet var da også raske med å love at flere episoder er på vei. Men seerne må smøre seg med tålmodighet. Opptakene skal starte i mai neste år. Resultatet kan først komme på skjermen i 2009. Og Anne B. Ragdes siste bok i trilogien holder visst bare til to episoder.

Det er nesten så man hører folkekravet: Anne B. Ragde må straks slutte å klistre opp bilder av seg selv på Litteraturhuset, komme seg hjem og fortsette å skrive. Riktignok strekker bøker seg sjelden lenger enn trilogier, men fjernsynsdrama kan da rulle evig, eller i det minste like lenge som «Matador» eller «Forbrydelsen»? Med Berlinerpoplene har Norge fått det Danmark etablerte med «Matador» – troverdig, engasjerende TVdrama fra et norsk hverdagsliv man ellers sjelden eller aldri ser på TV.

For noe av årsaken til suksessen er ikke at skikkelsene i Berlinerpoplene er så spesielle. Det er mer at de er normale: Vanlige, litt kantete folk med noen særtrekk. Litt som folk flest, eller som naboen. Det er først når man ser alminnelige mennesker framstilt på skjermen at det slår en hvor sjeldne de er der: TV-underholdning er ellers blitt et sted der kjendiser møter kjendiser i gjensidig respekt og beundring. Er vanlige mennesker tilstede deltar de vanligvis i en eller annen underlig konkurranse.