De vanlige poplene

Berlinerpoplene ble en suksess. Ikke fordi skikkelsene er så spesielle, men fordi de er så normale.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mandagens foreløpig siste episode av Berlinerpoplene ble sett av 975 000 seere. Det slo seerrekorden fra forrige episode. I snitt har serien trukket hele 930000 seere på mandagskvelden. Det er fabelaktige seertall for NRK, og selskapet var da også raske med å love at flere episoder er på vei. Men seerne må smøre seg med tålmodighet. Opptakene skal starte i mai neste år. Resultatet kan først komme på skjermen i 2009. Og Anne B. Ragdes siste bok i trilogien holder visst bare til to episoder.

Det er nesten så man hører folkekravet: Anne B. Ragde må straks slutte å klistre opp bilder av seg selv på Litteraturhuset, komme seg hjem og fortsette å skrive. Riktignok strekker bøker seg sjelden lenger enn trilogier, men fjernsynsdrama kan da rulle evig, eller i det minste like lenge som «Matador» eller «Forbrydelsen»? Med Berlinerpoplene har Norge fått det Danmark etablerte med «Matador» – troverdig, engasjerende TVdrama fra et norsk hverdagsliv man ellers sjelden eller aldri ser på TV.

For noe av årsaken til suksessen er ikke at skikkelsene i Berlinerpoplene er så spesielle. Det er mer at de er normale: Vanlige, litt kantete folk med noen særtrekk. Litt som folk flest, eller som naboen. Det er først når man ser alminnelige mennesker framstilt på skjermen at det slår en hvor sjeldne de er der: TV-underholdning er ellers blitt et sted der kjendiser møter kjendiser i gjensidig respekt og beundring. Er vanlige mennesker tilstede deltar de vanligvis i en eller annen underlig konkurranse.

Da Anne B. Ragde traff innerblink i den brede fortellersjangeren og erobret landets bestselgerlister, vant hun publikum i høyere grad enn kritikerne. Der folk leste og ble revet med av skjebner i griserøktermiljø, handlet den faglige rosen hun fikk mer om godt håndverk enn høy kunst: Bøkene var mellomromaner. Det fantes nok av dem som syntes de ble nærmest irriterende populære, der de lå et sted mellom Olav Duun light og den løftede kiosklitteratur.

Men i overgangen til TV-drama skjer det noe: Folkeligheten, gjenkjenneligheten og Ragdes drevne fortellergrep er som skapt for TV, det er som stoffet kler TV-skjermens krav og egenart. Fra bok til TV har skikkelsene også blitt transformert fra sine rottrønderske røtter til en salgs fellesnorsk gjennomsnittlig bygdesamfunn, den bygda alle nordmenn egentlig stammer fra. Men kritikken til slikt er også stilnet: Karakterenes troverdighet vant.

Det skyldes dyktig håndverk i dramatisering og regi, men først og fremst fremragende skuespillerarbeid: Norske skuespillere har virkelig lært seg den realismen TV-mediet krever, samtidig som apparatet bak dem har blitt trygge nok på seg selv til å presentere handlingen enkelt og rent, uten jålete påfunn eller grep. Vi møter ansikter og øyne som sier oss like mer om hvem de er enn replikkene. De små gestene til Espen Skjønberg eller Nils Sletta gir oss en forsiktig åpning til skikkelsene de gestalter, uten å overfortelle, uten utenpåklistret melodrama. Vi kjenner slike folk. De er noe så unikt som vanlige mennesker.