«De var det mest stillferdige ekteparet i Sinsen Hageby»

Ingen i villastrøket hadde lagt merke til noe. Unntatt avisbudet. De to siste dagene måtte han presse avisene ned i postkassa. Naboene stusset ikke over at ekteparet ikke hadde vist seg på noen dager. «De hadde bare hverandre,» ble det sagt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kart over Sinsens i Oslo hvor drapet på det eldre ekteparet skjedde.

Torsdag morgen var alt ved det vanlige i Sinsen Hageby. Det var før en slektning av det pensjonerte ekteparet rullet opp på fortauet foran smijernsporten til Sinsenveien 44, og ruslet inn. Her ble han møtt av det blodstenkte resultatet av hva som synes å være en rovmorders gjerning. De første politibilene seg opp langs villaen. Hvitfrakker fra oslopolitiets kriminaltekniske avsnitt begynte å sikre spor ved den knuste verandadøra.

Pressefolkene flokket seg rundt naboer som meddelte mikrofonene sitt sjokk og sin vantro. Da helikopteret med TV2s team flappet over villastrøket, gikk det opp for dem - folket på Sinsen - at dette ikke var film. Men virkelighet.

Hjemmets mann

87 år gamle Erik Jensen kan ikke minnes noe drap i Sinsen Hagebys historie, villastrøket som i 30-åra vokste fram på jordbruksområdet ved Sinsen-krysset.

- Familien kom hit noen år før krigen. Han var 17 år yngre enn meg. Siden vi bodde i samme veien, ble vi gode venner, spilte tennis sammen. Da foreldrene døde, hadde han hus og hage som hobby. Han var en hjemmets mann. Noen dager tilbake snakket jeg med ham, om småtteri som var hendt. Det var en hurtig samtale. Han var på vei til Rimi.

- Hvordan de var? Ta alle positive egenskaper som går an, og du har dem. De var kanskje det mest stillferdige ekteparet i Sinsen Hageby. De hadde bare hverandre.

Når først det tragiske skulle skje, var det kanskje godt at ikke én av dem ble sittende igjen alene, sier den gamle, før kriminalpolitiet ringer på for å avhøre ham.

«Så glad i hverandre»

Før de pensjonerte seg arbeidet murmestersønnen i Kreditkassen, hun som kontorfunksjonær i Elektrisk Bureau inntil revmatismen tok overhånd. Naboene så ham ofte støtte kona opp Sinsenveien på vei til butikken. Han; høy, lutrygget, smal i ansiktet, grå bakoversveis. Hun; nesten blind, litt gråhåret, lav, noe mer fyldig. Begge alminnelig pent kledd.

De var uten barn, hun enebarn.

- Han var den nøysomme, stille, behagelige, gamle, gode bankkassereren. Telte alltid seddelbunken to ganger. Da de andre gikk hjem, satt han igjen, forteller kollega i K-kassen gjennom 16 år, Olav Ottersen.
- Sjelden har jeg sett to eldre mennesker være så glad i hverandre. De gikk hånd i hånd. Hver 14. dag var frua her på Tøyen og la håret hos frisøren, mens han kom og snakket med meg over en kaffe og røyk. Ja, seinest sist torsdag: Da hadde de med en pose epler og pærer fra hagen.

Vifta til Rimi-Hagen

Ekteparet syntes nå og da, forteller naboene: «På 17. mai troppet de alltid opp i Sinsenparken, ved bautaen til minne om livene som gikk tapt under krigen.»

De tok en prat over gjerdet, eller passet posten til naboen som var på hytta.

«De var så søte og hyggelige. De første til å ønske meg velkommen da jeg flyttet hit,» sier en kvinne.

«De kunne ikke gjøre en katt fortred. Vi var heldige som fikk ha sånne naboer,» sier ekteparet i nabohuset.
«Da vi snakket med ham, var han opptatt av trafikken i Sinsenveien, familien og hvordan helsa var og sånn. De klagde aldri, bortsett fra at han irriterte seg litt over vifta fra kontoret til Rimi-Hagen over veien. Bråket skapte litt søvnproblemer. Sånne ting.»

To døde kropper

Sånne tanker kvernet i hodene til naboene denne kvelden. Sinsenveien 44 - forvandlet fra det fredelige til det uhyggelige. Etter å ha pratet med journalister og politibetjenter kunne de rusle inn sine stuer, for å høre om naboen og se seg selv kommentere et dobbeltdrap på TV-nyhetene. Så kunne de kikke ut av vinduet, og bort på det gule nabohuset. Gjennom blyglasset kunne de skimte det lune lyset fra husets stuelamper, og noen sekunder late som om livet i villastrøket på Oslos nordøstkant var like harmonisk som før.

Men inni det gule huset var lunheten forsvunnet. Skiftet ut med et kobbel kriminalteknikere - og to døde kropper.