De velføddes tyranni

Statsministeren vil i sin nyttårstale appellere til oss alle om å løse samfunnets store utfordringer i fellesskap. Men er det mulig under de velføddes tyranni?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GRO HARLEM BRUNDTLAND vil ha mer forskning på sykdommer i fattige land. Hun mener helse er en forutsetning for at landene skal kunne få økonomisk utvikling og dermed kjempe seg ut av fattigdom og nød, og også ut av krig og konflikt. Som en av toppsjefene i FN-systemet løfter hun blikket over nasjonalpolitikeres og konsernsjefers evige mas om konkurransedyktighet. Hun ser at hele verdens befolkning ville tjene på om de milliarder av mennesker som lever i underutvikling og nød, kom seg opp av fattigdommen. De ville produsert verdier, de ville konsumert varer og tjenester og utgjort store markeder for vekst. De ville beriket kulturen. De ville sikret de aldrende, hvite kvinner og menn deres pensjon. Men hvorfor blir det så ikke mer forskning på malaria og hiv/-aids? Hvorfor fins det ikke billige medisiner og vaksiner som kunne redde livet til mange barn? Hvorfor er drikkevannet til minst en milliard mennesker forurenset? Hvorfor lærer vi nye generasjoner i utviklingslandene å røyke tobakk, når vi vet at den tar liv? Og hvorfor blir det stadig flere fattige i Norge, som er verdens beste land å bo i?

GRO GIR SELV i intervjuet med Dagbladet lille julaften et slags svar på det første spørsmålet: «Opp mot en milliard mennesker har malaria, men vi hører at det ikke finnes noe marked for malariaprodukter.» Man kan undre seg over at det da ikke er noe marked. Problemet er åpenbart manglende kjøpekraft. De som lider av malaria, har ikke penger nok å putte inn i den medisinen de så sårt trenger, slik at forskning, medisiner og behandling blir regningssvarende. De store legemiddelgigantene investerer milliardsummer på forskning og kjøp av patenter for å kunne tjene penger på sine produkter. Og blant den kjøpesterke befolkningen i OECD-landene er det bare en forsvinnende liten del som har malaria, etter besøk i u-land. Det er ikke butikk å selge medisin til folk som ikke engang har reint drikkevann, langt mindre arbeid og inntekt.

DER MARKEDET er utilstrekkelig, må politikere sørge for fordeling, blant annet gjennom skatter. Der nasjonal politikk ikke strekker til, må internasjonale institusjoner løse problemene. Men disse har ikke maktet å bli enige om internasjonale skatter, ikke engang en Tobin-skatt på valutatransaksjoner. Det Gro ikke tok fatt på som statsminister i Norge, setter hun på dagsordenen fra sin sjefsstol i WHO. Det gjorde hun også som leder for Brundtland-kommisjonen på slutten av åttitallet: FNs kommisjon for en bærekraftig utvikling. Men hvor bærekraftig har utviklingen vært siden Rio-konferansen i 1992? Utviklingen har på svært mange områder gått i feil retning. I 80 land er inntektene per capita mindre enn for ti år siden. Over en milliard mennesker har mindre å leve av enn det som tilsvarer en amerikansk dollar. Det mest bærekraftige i denne utviklingen er uttrykket «bærekraftig».

GRO HAR i begge sine internasjonale roller skrevet ut riktig medisin. Problemet er at verden ikke har villet ta den. Like lite som verden har klart å leve opp til WHOs utvidede helsebegrep, som daværende helsedirektør Karl Evang var med og utformet i 1946: «Ved helse må forståes at et menneske ikke bare er fri for sykdom og svakhet, men at det nyter fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære.» I organisasjonens grunnlov slås det fast at god helse må regnes som en av de fundamentale menneskerettigheter og at befolkningens helse er en viktig forutsetning for fred og sikkerhet og dermed et nasjonalt og internasjonalt ansvar. 56 år etter at dette helsebegrepet ble formulert, kan man spørre seg om det er flere eller færre mennesker på jorda i dag som er ved god helse. Hvis det er flere, må det i så fall skyldes at jordas befolkning er fordoblet. Både i den rike del av verden og i den fattige vil de færreste skrive under på at de nyter fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære.

HVIS VI SETTER som premiss at vi alle ville tjent på om jordas ressurser ble fordelt mer rettferdig, hvorfor får vi det ikke til? Fordi politikerne i de rikeste statene, som har mest makt og størst verdier, lever under det velfødde flertallets tyranni. Vi vet at amerikanske presidenter må ta hensyn til en sneversynt opinion i hjemlandet når de utformer sin utenrikspolitikk. Vi vet at «det er politisk selvmord» å foreslå momsreform og økte skatter foran et valg i Norge. Vi vet også at det gir liten gevinst hos hjemlandets velgere å foreslå et internasjonalt vaksineprogram for barn i u-land. For da hadde vel ikke Ap og Jens Stoltenberg gått på tidenes valgnederlag? Politikere som foreslår at vi gir mer av vår overflod til verdens fattige, og opprettholder høye skatter, høye bensinpriser, høye strømavgifter, blir straffet ved ikke å bli gjenvalgt. Selv Gro ventet med å utfordre de nikotinavhengige til hun kom seg til Genhve, i fast jobb. Ære være helseminister Dagfinn Høybråten for hans politiske mot. En Ap- eller Frp-politiker ville neppe ha tatt den politiske kostnaden.

EN TING ER at svake internasjonale institusjoner ikke makter å fordele verdens ressurser. Verre er det at nasjonale politikere ikke våger å ta standpunkter som utfordrer flertallet. Det gjør ansvarlige partier grå og usynlige, mens populismen fosser fram. Tenk om noen i 2003 klarte å få norske velgere til å se sin langsiktige, objektive egeninteresse i å være mindre utålmodige, mindre egoistiske, mindre skatteleie, mindre avgiftshatende, mindre kjøtt- og spritelskende og mer idealistiske. Det kunne gitt oss troen på politikk tilbake.