De viktigste pasientene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Hvem styrer helsevesenets livsviktige prioriteringer? Tidligere leder for to offentlige helseprioriteringsutvalg, Høyres Inge Lønning, påpekte ganske riktig denne uka politikernes knefall for tunge pressgrupper og lobbyister. Politikerne som er satt til å prioritere på vegne av oss og derfor må våge å foreta tydelige helsepolitiske valg, svikter sine standpunkt ved det minste lille tegn til motstand i opinionen slik den kommer til uttrykk i mediene, enten det gjelder profesjonen, legemiddelindustrien eller viktige pasientgrupper.
  • Hvem som er de viktigste pasientene, bestemmer ikke bare de store legemiddelfirmaene og de dyktigste lobbyistene. Det bestemmer også legene, går det fram av nye undersøkelser som professor Dag Album la fram i går. Han har bedt legene selv rangere 38 ulike sykdommer og dermed hvilke pasienter som har høyest prestisje. Ifølge legenes prestisjelister ligger akutte og livstruende sykdommer som hjerteinfarkt på topp. På bunnen plasserer legene psykiske lidelser og mer diffuse kvinnesykdommer som slitasjesmerter i muskler og ledd.
  • Ser vi den erfarne stortingspolitikeren Lønnings vurderinger sammen med resultatene fra professor Albums undersøkelser, skal ingen forskrekkes over f.eks. psykiatriens elendige kår, til tross for en politisk vedtatt handlingsplan til mange milliarder kroner for å få den på fote. Og fordi demokratiet plikter å legge til rette for at ulike helsepolitiske aktører kan gjøre seg gjeldende og påvirke prosessene, står vi igjen med minst to store utfordringer: Å tvinge legenes holdninger i retning av å inkludere de svakeste pasientgruppene. Å utfordre politikerne til å forsvare sitt standpunkt når de først har tatt et.
  • Problemet med prioritering er som kjent at noe må prioriteres ned og bort. Derfor skal det stå strid om hvem som blir vinner eller taper i kampen om helsekronene, og nødvendigvis vil debatten bli hard, også i mediene. Dette er som kjent premissene når politikerne skal fordele ressursene mellom oss. Da må de våge å stole på egne argumenter.