De vises steiner

De dukket opp på åttitallet, økonomene som vet alt om hvordan framtida blir. Inntil framtida er der, og de har reist videre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I GÅR VAR det Knut Anton Mork som hadde funnet de vises stein. Han sa at det «bare er dumt» å spare på oljepengene. Mork, som er sjeføkonom i Handelsbanken og en gjenganger i nyhetssendinger og -oppslag, sier at vi bare kan investere i veier, skoler og sykehus uten fare for å øke presset i økonomien. Det er en myte at dette fører til høyere rente, sier Mork.

Jeg skal ikke bestride at Mork har rett. Personlig har jeg betydelig mer sans for at det bygges hemningsløst med sykehus, skoler, veier og andre nyttige ting, framfor hyttepalasser, luksusyachter og kontorslott. Men at slik bygging ikke har uheldige konsekvenser er stikk i strid med det andre økonomer og økonomipolitikere hevder. I går var det finansminister Per-Kristian Foss som rykket ut og sa at Mork tar helt feil.

I DET LOVLØSE ville vesten der verken helsevesen eller annen samfunnsmessig infrastruktur var bygd ut, og der hver mann holdt loven i egne hender, i form av en revolver i hver, dro slangeoljeselgerne omkring med sin mirakelkur. Ingen visste ordentlig hva de veltalende selgerne hadde på flaskene de falbød som middel mot dagens aktuelle lidelse, og de oppholdt seg ikke så lenge på ett og samme sted at kjøperne fikk tid til å konstatere at medisinen ikke virket.

Akkurat som selgerne av våre dagers økonomiske hestekurer, enten de heter Milton Friedman, Arthur Laffer, George Gilder eller altså Knut Anton Mork. Andre navn kunne vært nevnt, og Mork er havnet i dette selskapet fordi det var han som var opphavet til gårsdagens vesle pseudonyhet.

Økonomisk synsing er de siste to tiåra blitt en egen nyhetskategori. Det begynte på åttitallet i forrige århundre, med lanseringen av reaganomics som innbilte folk at staten ville få større inntekter av at de rikeste i samfunnet betalte mindre skatt.

«VOODOO ECONOMICS» kalte George Bush senior denne økonomiske åndemaningen mens han fremdeles trodde han kunne slå Ronald Reagan i primærvalgene i 1980, og før han ble visepresidentkandidat og måtte skifte mening. I stedet for større inntekter til staten var det selvsagt de rike som ble fantastisk mye rikere, mens de fattige forble fattige og statens gjeld vokste astronomisk.

Tilbudssideøkonomenes glansdager skapte den nye yrkeskategorien økonomiske spåmenn som raskt ble en bransje i eksplosiv vekst. Etterspørselen fra alle medier og styrerom har siden vært betydelig, i likhet med betalingen for spådommene. En del av de siste ukenes avsløringer på Wall Street er at spåmennene der nokså konsekvent har spådd til fordel for sine oppdragsgivere i Merrill Lynch, Citicorp, Enron, WorldCom eller Harken.

Du hadde ikke hørt om Harken? Det er firmaet som gjorde den fallerte forretningsmannen George W. Bush, junior altså, til mangemillionær ved hjelp av sånne transaksjoner og bokføringstriks som han i går forarget seg over i sin nåværende jobb som president, i en tale på Wall Street. Nå er tjuveriet via børsen av vanlige folks sparepenger blitt så åpenbart at presidenten må late som om han sender ut sheriffen på jakt etter slangeoljeselgerne.

HER HJEMME sitter jeg og lengter etter Erik Brofoss, Ragnar Frisch og Trygve Haavelmo. De lot ikke som om den store økonomien tedde seg grunnleggende forskjellig fra vår egen husholdning, der det aldri virker noen mirakelkur som snur opp ned på prinsippet om at jo mer du bruker, jo mindre har du igjen.

I politikken er det Carl I. Hagen med sin markedsføringsorienterte økonomiske opplæring fra Storbritannia som best har tilegnet seg de nye økonomenes teknikk med å framstille luftige spådommer som vitenskapelige fakta. Det siste sesam, sesam fra Hagen kommer flytende til oss fra bassengkanten i Torrevieja på den spanske solkysten (eller Torskevika som rike ålesundere kaller feriegettoen). Hagens forslag er å føre to regnskaper for å unngå overbelastning i det ene vi hittil har ført.

Når jeg først har sett bildet for mitt indre øye, er det ikke lett å bli kvitt: av Carl I. Hagen med slangeoljeflaskene som han tilbyr fra sin overdekte vogn til præriebyens besteborgere som mirakelkur mot alt de måtte lide av. Nå og i framtida.