Debatten som forsvant

«Erlend Loe er en god forfatter. «L» er en dårlig bok. Alt er etter, så etter at det ikke bare heter -post, men e-post.» Slik innledet Tom Egil Hverven et seminar om den norske 90-tallslitteraturen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Nettverk for filosofi og litteratur ved Filosofisk Prosjektsenter arrangerte seminaret, som under tittelen «Individ/samfunn/fortelling» ville stille følgende spørsmål: «Hva kjennetegner den nye litteraturen? Kan vi se konturene av et nytt «paradigme» som avløser 70-tallets politiske realisme og 80-tallets innadvendte lek med form, og som gjør at 90-tallet ikke bare er et tiår, men en litterær stilretning?» Spørsmålene skulle belyses og debatteres av Tom Egil Hverven, John Erik Riley og Kjartan Fløgstad. I tillegg skulle Øyvind Berg, Brit Bildøen og Linn Ullmann sitte i panelet.

Naturlig nok var forventningene høye.

  • John Erik Riley stilte spørsmål om hvorfor det er så mye patos i litteraturen på 90-tallet, og trakk linjer til Paul de Man og Derrida i sitt svar. Riley snakket også om maktspråk og motspråk, og hevdet at motspråket er blitt vårt språk. Motspråk er blitt maktspråk. Han hevdet også at mye av ironien i nåtidas massekunst er et motspråk som er seg selv nok. På sitt spørsmål om det finnes en vei ut av denne hyperironiske tilstanden, setter han sin lit til forfattere som tør å bli beskyldt for å være banale og esoteriske.
  • Kjartan Fløgstad nevnte «fortellingen» som hovedinnslag i litteraturen, som den også var det i de to forrige tiåra. Fløgstad forsøkte seg deretter med en utviklingslinje. Det kvalifiserende på 70-tallet var å være progressiv, på 80-tallet å være kreativ og på 90-tallet å være dannet. Videre hevdet Fløgstad en sorg over tapet av framtid, ikke fortid. Tap av utopi. Han avsluttet med å si at 90-tallet har litteratur med «høg daning, men med lav spaning».
  • Innlederne spredte noen interessante tanker. Diskusjonen kan begynne. Debattantene prøver, nevner noe om begrepet patos og at så raskt noen har brutt en tabugrense er fenomenet på moten. Riley hevder at dette ikke er en motereportasje om skjønnlitteraturen på 90-tallet. Noe som kan minne om en kollektiv lammelse rammer panelet. Spørsmål fra salen hagler heller ikke.
  • Ingen vet helt hva som har skjedd. Mattheten og skuffelsen er synlig. Det er kanskje enklere å skrive gode bøker enn å diskutere litteratur generelt og fastsette en litterær retning.