- definitivt STORE i Japan

Easy-listening er blitt et problem, nesten et kompleks for The Cardigans. Nina Persson insisterer på at det hele var en tilfeldighet og at koblingen mellom bandet og musikkformen er urettferdig. Stikkord: Dette er ikke Easy-Listening Sak: Svenske The Cardigans sjarmerer publikum rundt om i verden med sorgløs og søt popmusikk. De har turnert og spilt for utsolgte hus rundt om i Europa, Japan og USA. Nå gir den svenske popgruppen ut sitt tredje album.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

The Cardigans er millionselgere i Japan. I tillegg er gruppa blitt tatt inn i varmen i det riktige musikkmiljøet i London. Er det fortsatt ABBA som åpner dører for svenskene?

- Det stemmer at vi ofte får spørsmål om Abba, men mange nevner også Ace Of Base i samme åndedrag, sier Nina Persson. Hun er vokalist i The Cardigans. Pene, lyse Nina med sukkertøystemme og dukkeblikk.

- Når vi har spilt konserter kan det stå i avisen at jeg er en Doris Day, at jeg beveger meg sensuelt på scenen eller at jeg ser ut som en liten pike. Det er faktisk ikke noe moro i det hele tatt. Jeg liker det ikke, jeg skulle heller ønske jeg ble vurdert for vokalprestasjonen eller hvor bra bandet spiller.

- Men å stå på scenen er også en visuell ting. Ellers kunne dere greid dere med å gi ut plater?

- Jo da, men kommentarene er ofte tatt helt ut av sammenhengen. De henger seg opp i detaljer og typiske oppfatninger om hvem jeg er.

ABBA er ikke et spøkelse fra fortiden for svenske band. The Cardigans er heller stolte over at svensker + pop = ABBA.

- Det gjør meg ikke noe at vi stadig blir knyttet opp mot Abba i utlandet. Som svenske er man selvfølgelig stolt av det de har gjort. Alle svensker på min alder har vokst opp med foreldre som spilte ABBA-plater, sier Nina Persson.

- Tror du ABBA har betydd noe for Cardigans suksess i dag?

- Nei, jeg kan ikke tro det. Jeg synes det er mer interessant å se hvor stor oppmerksomhet man får på hjemmebane bare fordi man skal spille på en bitteliten klubb i Camden i London. Da kommer de svenske journalistene valsende inn i garderoben og vil være venner. Når vi spiller hjemme er det ingen som bryr seg, eller prøver å oppmuntre den svenske musikken.

JAPAN ER ET KJEMPESTORT

marked for popmusikk. Blir du først populær svinger platesalget lett opp i store tall.

- Jeg føler meg ganske rik. I hvert fall sammenlignet med i fjor. Da gikk jeg på arbeidsledighetstrygd, sier Nina Persson.

Hun har kjøpt seg en bærbar datamaskin for noen av pengene hun har tjent som vokalist i The Cardigans. Det er en ganske fornuftig investering sammenlignet med noen av guttene i bandet. Peter Svensson har brukt mange tusen kroner på gitarer. Nå har han nesten 40 stykker. Dette slår likevel ikke trommeslageren Lasse Johansen. Han har kjøpt seg 13 forskjellige trommesett.

- Jeg skjønner ikke helt hva de skal med alle disse instrumentene. Hver gang vi kommer til en ny by, løper de avgårde til musikkforretningene. Han har faktisk snakket om å åpne et trommemuseum.

Japanere er veldig snille og veldig entusiastiske.

- Det er ganske rart å oppdage at hele hotellet og hotellresepsjonen er befolket av fans. De overøser oss med gaver av alle mulig slag. Ikke alltid like nyttige ting. For eksempel har jeg fått små røde plastikkhårspenner, halsskjede med hjerter og blomstrete bordduker. Det er litt slitsomt at de er så hengivne.

EASY-LISTENING

er blitt et problem, nesten et kompleks for The Cardigans. Nina Persson insisterer på at det hele var en tilfeldighet og at koblingen mellom bandet og musikkformen er urettferdig.

- Easy-listeningbølgen kom tilfeldigvis samtidig som vi gav ut den forrige skiva vår. På det tidspunktet var det bare vi som spilte akustisk musikk med inspirasjon fra 1960-tallet. Jeg synes det er en fornærmelse å bli karakterisert som et easy-listeningband. Easy-listening er overfladisk bakgrunnsmusikk som bare skal være der. Jeg synes ikke akkurat det er noe stas å bli berømt for å spille meningsløs musikk.

- Det er kanskje ikke så rart når dere også kler dere opp i camp 1960-talls klær. På coveret av det forrige albumet ser du ut som skøyteprimadonnaen Sonja Henie?

- Jeg har alltid vært interessert i kostymer og klær. Det er jeg som ha sminket og kledd opp meg selv og guttene i bandet. Det var faktisk ment som en spøk, ikke som en forklaring på hva slags band vi er. I dag angrer jeg nesten på at vi gjorde det, for folk blir skuffet når de oppdager at vi er helt vanlige og ser helt vanlige ut.