Delt omsorg - til foreldrenes beste?

«Debatten om barnefordeling er gjort om til en interessekamp mellom foreldrene.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er feil at kvinner som gruppe har fordel av å gå imot delt omsorg som hovedprinsipp i barneloven. Delt omsorg er praktisk for mange kvinner som ønsker å kombinere morsrollen med en yrkeskarriere. Når ordningen i tillegg begrunnes med henvisning til «barnets beste», er det få som våger å antyde at hensynet til barna kan komme i annen rekke. Dessuten, kvinner som går inn for delt omsorg får en stor sosial gevinst: De kan fremstå som politisk korrekte farsfeminister.

Uriktig

«At kvinner har lite å tape på å løpe linen helt ut og nekte far og barn delt omsorg,» slik Kroglund påstår, er altså uriktig. Tap og vinning korresponderer med foreldrenes interesser, ikke med deres kjønn. Derfor er det meningsløst å bruke kjønnskategorien som utgangspunkt for generaliseringer om hvem som taper eller vinner i barnefordelingssaker. Den feilaktige koblingen til kjønn forkludrer hele debatten. Langt mer alvorlig er det imidlertid at Kroglund flytter fokus bort fra barna. Man kan ikke foreslå grunnleggende endringer i barneloven med utgangspunkt i hva som er mest formålstjenlig for de voksne - uansett kjønn. Debatten om barnefordeling er gjort om til en interessekamp mellom foreldrene. Barnefordeling handler ikke om hva som er best for de voksne, men hva som er best for barna.

Anekdoter

Fokus må altså flyttes fra de voksne og over på barna. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig å ta utgangspunkt i egne erfaringer, slik Vigdis Hjorth gjør i Dagbladet 3.2.2000. Ved hjelp av anekdoter fra hverdagslivet forsøker hun å vise hvor fint det er med delt omsorg, og hvor galt det kan gå når dette ikke praktiseres. Barn utgjør ikke en ensartet gruppe. Hvor godt barn takler delt bosted er blant annet avhengig av hvor godt foreldrene samarbeider. En rekke forskningsundersøkelser viser at det kan få klart uheldige utslag for barnet når delt omsorg praktiseres i tilfeller hvor det er et høyt konfliktnivå mellom foreldrene. Psykolog Terje Galtung sier blant annet: «Det er fare for barnets psykiske utvikling dersom det over tid utsettes for destruktive og uløste konflikter mellom foreldrene, spesielt dersom konfliktene gjelder barnet. Mellom 5 og 10% av foreldrene vil aldri kunne legge konfliktene så vidt bak seg at de kan etablere et godt samarbeid om felles barn. Det finnes også foreldre som er uskikket til å ta hånd om barn» (NOU 1998:17, s. 129). Det er heller ingenting som tyder på at samarbeidsklimaet mellom foreldrene bedres etter at uenigheten er trukket inn for domstolene, slik Bjarne Markussen antyder i Dagbladet 6.2. 2000.

Individuelle løsninger må derfor tilstrebes.

Privat

I en diskusjon om prinsippene i barneloven kan man ikke trekke slutninger på bakgrunn av Vigdis Hjorths private erfaringer, man må ha som mål å ta hensyn til alle de barn som blir berørt av denne loven. Barneloven skal også ivareta interessene til barn med foreldre som ikke samarbeider. Hjorth gjør videre et poeng ut av at selv barn forstår en 50- 50-ordning. Mange barn er altfor forståelsesfulle overfor sine foreldre. De deler stilltiende barndommen sin i to - ikke fordi det er best for dem, men fordi det er best for de voksne.

Kroglund har et godt poeng når han peker på at selv om barneloven formelt er kjønnsnøytral, fungerer den i praksis slik at mødrene oftere får omsorgen for barna etter samlivsbrudd. Dessverre tåkelegger han hele problemstillingen ved å forklare denne praksisen med en konspiratorisk antagelse: Praksisen skyldes «kvinners makt» og «mødres holdninger». At mødre hittil har hatt stor innflytelse på å definere innholdet i «barnets beste» skyldes ikke en ondsinnet plan fra «kvinners» side, men rett og slett at mødre tradisjonelt har tilbrakt mer tid sammen med barna enn det fedrene har. Når familiestrukturen nå endres - og dette har skjedd mange ganger før i historien - må vi sørge for at alle barns interesser ivaretas. Det blir ikke gjort ved å legge en flyktig politisk idé til grunn for endringer i barneloven.