Demokrati i krise

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Når ordføreren ifører seg kjede og mørk dress, kan han eller hun nok ta store ord om lokaldemokratiet i sin munn. De mest taleføre vil antakelig si at det i større grad enn Grunnloven av 1814 var formannskapslovene av 1837 som markerte overgangen fra ufrihet under embetsstyret til folkestyre. Som all feststemt retorikk, har neppe dette noen gang fanget opp de reelle forhold. Men det kommunale selvstyret har vært en viktig treningsarena for folkestyret på riksplan.
  • I dag legger nok de fleste av oss større vekt på lokaldemokratiets evne til å yte de tjenester vi etterspør enn på dets styringsgrunnlag. Men når forskere ved Norsk institutt for by- og regionforskning kan fastslå at det er krise i lokaldemokratiet, er det åpenbart begge funksjoner som svikter. Folk opplever at kommunene leverer for utilstrekkelige tjenester, og politikerne som representerer oss som velgere, opplever at de er så bastet og bundet av statlige rammer og stram økonomi at de stort sett ikke kan velge mellom ulike løsninger. Kommunepolitikk er blitt byråkrati.
  • Dette kan tyde på at det kommunale selvstyret er i ferd med å utvikle seg til et liksomdemokrati, og at det derfor taper legitimitet som kanal for folkets interesser. Følgen blir trolig større likegyldighet overfor denne delen av folkestyret, det oppleves som uinteressant å stemme på representanter som så likevel ikke har noe å si om de tjenester som ytes. Folks forventninger vender seg, som rimelig er, snarere til staten, som jo er det reelle maktorgan.
  • Men det skumle ved denne utviklingen er jo at staten er uten administrativt ansvar, samtidig som kommunene er uten penger. Som det er sagt: Alle vil, men staten skal ikke og kommunene kan ikke. Dette kan i sin tur føre til det verste av alt, nemlig politisk apati. Dårligst stilt som demokratisk styringsnivå er nok fylkeskommunen, som knapt eksisterer i folks bevissthet. Men kommunenivået er det vanskelig å tenke seg uten, med de lokale innsikter det tross alt representerer. Det er derfor på tide å drøfte lokaldemokratiets framtid. Vi må ikke la det smuldre bort uten at vi ser hva som skjer, slik forskerne frykter.