Demokrati på tyrkisk

Folket stemmer, generalene bestemmer. Spørsmålet er ikke hvem som vinner helgens valg, men hva som skjer etterpå, skriver Jan-Erik Smilden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da Det demokratiske partiet, DP, overraskende vant valgene i Tyrkia i 1950, oppsøkte en av landets militære ledere president Ismet Inönü og spurte om hæren skulle intervenere. Saken var at CHP, det statsbærende republikanske partiet til Tyrkias grunnlegger Mustafa Kemal Atatürk hadde mistet folkets tillit, og det likte de mektige væpnede styrker dårlig. Men Inönü holdt hodet kaldt og ba de militære holde seg i kasernene. Det gjorde de i ti år til de ble lei av DP-styret. I løpet av en tjueårsperiode ble det gjennomført ytterligere to militærkupp i NATO-landet Tyrkia.

Generalene, som skal ivareta arven etter landsfader Atatürk, trenger neppe å gjennomføre et regulært kupp i dagens situasjon. Da Tyrkia ble kastet inn i en konstitusjonell krise under forsøket på å velge president i april, holdt det med en klart formulert trussel på de militæres nettside. Hvis det islamistiske regjeringspartiet AKP ikke ga opp å få valgt sin utenriksminister Abdullah Gül til president, ville de væpnede styrker som sekularismens forsvarere, ta affære. Advarselen var nok til å stanse presidentvalget og bane vei for nyvalget søndag. Slik er demokratiet på tyrkisk.

Men generalene har ikke klart å gjøre noe med valgsystemet foran parlamentsvalget. Med sperregrense på ti prosent klarer de fleste partier ikke å komme inn i nasjonalforsamlingen. Det favoriserer de store. Under valgene i 2002 fikk AKP bare litt over tredjeparten av stemmene, men nesten to tredeler av plassene i nasjonalforsamlingen. Ifølge meningsmålingene kan AKP få litt flere stemmer enn forrige gang, men færre mandater. I 2002, var det bare det republikanske partiet, CHP, som fulgte AKP inn i nasjonalforsamlingen. CHP kommer inn denne gang også, men det gjør også trolig den høyreekstreme nasjonalistiske bevegelse, MHP. Om dette er nok til å forhindre AKP-flertall er imidlertid lite trolig.

AKP, som er et moderat islamistisk parti, sammenliknes ofte med europeiske kristelig-demokratiske partier. Statsminister Recep Tayyip Erdogan har under sine fem år som statsminister respektert Tyrkias sekulære konstitusjon og gjort det klart at innføring av den islamske sharialoven ikke står på dagsorden. Noen småforsøk på islamisering, som å antyde fengselsstraff for utroskap, slo imidlertid ikke an blant mange tyrkere, inkludert de militære vokterne. Da Abdullah Gül skulle velges som president, var konas bruk av islamsk hodeplagg noe av det som satte sinnene mest i kok blant de sekulære i Tyrkia.

Mange frykter at AKP har en skjult agenda om mer islamisering. Skremselspropagandaen ser ikke ut til å virke. AKP har skapt økonomisk utvikling i Tyrkia gjennom markedsøkonomi og ikke vært beheftet med korrupsjonsskandaler. At partiet ikke har klart å få fart i forhandlingene med EU, blir av mange tyrkere sett på som tyrkofobisk EU-politikk og ikke egne myndigheters svakhet. At statsminister Erdogan ikke har latt de militære få rulle inn i Nord-Irak for å ta knekken på den kurdiske opprørsbevegelsen PKK, har imidlertid gitt høyreekstremistene i MHP vind i seilene.

En tyrkisk innmarsj i Nord-Irak kan komme etter valgene, og trolig er det lite Erdogan kan gjøre for å stoppe en slik militær operasjon. Før valgene har den tyrkiske statsministeren også gjort det helt klart at han ønsker kompromisser og ikke konfrontasjoner. Dette gjelder ikke minst i spørsmålet om valg av president, en av de første oppgavene den nye nasjonalforsamlingen står overfor. Om AKP aksepterer en kandidat utenfor egne rekker, er den konstitusjonelle krisen løst. Hvis ikke, er det duket for nok et presidentvalg.

Trolig kommer ikke AKP til å utfordre generalene så mye at de går til aksjon. Men kampen om hvem som skal styre Tyrkia, er ikke avgjort. Mange snakker om at dette er kampen om Tyrkias sjel; om landets skal være islamistisk eller sekulært. Det er en overforenkling. Det som er sikkert, er at mange demokrater støtter de udemokratiske militære, av frykt for både muslimske lover, muslimske hodeplagg, alkoholforbud og fengselsstraff for utroskap.

Før maktforholdene i Tyrkia blir avklart. skal det mye til at landet kommer noe nærmere EU-medlemskap. Men det er heller ikke det søndagens valg dreier seg om.