Demokratiet trues

Mens George W. Bush priser demokratiets vekst verden rundt, viser virkeligheten noe annet. Demokratiet er i skvis, skriver Morten Strand.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ST. PETERSBURG (Dagbladet): Året 2007 rant inn i historien med at det amerikanske tidsskriftet Time kåret Vladimir Putin til årets navn, samtidig som China Investment Corp kjøpte 10 prosent av den amerikanske storbanken Morgan Stanley. Aksjeposten ble kjøpt for å avskrive gjeld til Kina. La oss kalle begge disse hendelser for klare tegn i tiden. For stormakter i sterk vekst, som Kina og Russland, utfordrer nå ikke bare USA og EU økonomisk. Utfordringen er like mye ideologisk. For det viser seg at en sterk og autoritær stat med kontroll over nasjonale nøkkelindustrier, en stat som ruller demokratiet tilbake, og stenger kritiske medier, likevel produserer det folk først og fremst vil ha, nemlig stabilitet og vekst. Hvem skulle trodd det?

I STØVET FRA den sammenraste Berlinmuren sto en professor fra Harvard fram på de akademiske barrikadene for 16 år siden. Francis Fukuyama mente han hadde vitenskapelig belegg for å proklamere intet mindre enn historiens slutt. Kommunismens fall i Europa ville skape global harmoni. Den vestlige modellen med liberalt demokrati og markedsøkonomi hadde vist seg overlegent som politisk system. Fukuyama proklamerte det vestlige demokratiet som «den endelige form for styring for menneskene». Det krevdes bare litt folkeopplysning rundt omkring, mente Fukuyama. Men i Østen bortenfor Vesten, skulle det vise seg at verden slett ikke så ut som i Fukuyamas glansbilde.

SNARERE TVERT imot. I en fersk meningsmåling sier 20 prosent av russerne rett ut at de ikke foretrekker demokrati og markedsøkonomi. For dem er stabilitet og harmoni viktigere. Ikke rart, egentlig. For et land som produserer stabil vekst på mellom seks og ti prosent i en periode på snart ti år, får også tilfredse borgere. Det bekreftes av avtroppende president Putins oppslutning fra russiske velgere på mer enn 80 prosent, et absurd tall siden meningsmålingen ikke er gjennomført ved hjelp av kalasjnikov. I Kina har veksten vært jevnt på rundt ti prosent de siste 15 åra. Der er det ingen entusiasme for en sterk stat med en autoritær leder, slik det er i Russland. Men systemet produserer tilstrekkelig vekst til å holde folkemassene i sjakk, til tross for mange lokale opprør skapt av skjev fordeling og grådige investorer.

DET KINESISKE og russiske system har det til felles at de avviser og polemiserer mot det vestlige, liberale demokratiet. Begge systemene motarbeider en fri presse som tar opp kritikkverdige forhold i samfunnet. Begge systemene vurderer kritikk i utgangspunktet som negativt, fordi det hindrer styringen av landet. Å skape inntrykk av effektiv administrasjon er viktigere enn debatter og endeløse "demokratiske" prosesser. I tillegg topper Russland den ideologiske forskjellen med å introdusere begrepet "suverent demokrati", et system som ikke skal tillates å la seg påvirke utenfra. Dessuten utfordres Vesten ved at det russiske flagget demonstrativt plantes på Nordpolen, ved at russiske strategiske bombefly igjen flyr på regelmessige tokt, og ved å utvikle og demonstrere en ny brannbombe som skal være mer effektiv enn en liten atombombe. Mens Kina i fjor økte sitt forsvarsbudsjett med 17 prosent, og samarbeider tett med en offensiv russisk forsvarsindustri.

OG HOS OSS, i Vesten, hvordan står det egentlig til? Som det kinesiske oppkjøpet i Morgan Stanley viser, så fører USA en krig i Irak på krita, mens dollaren faller. Men nye verre for Vestens – og dermed demokratiets omdømme – i verden, er det at krigen drives med midler som undergraver demokratiske verdier. Som for eksempel fengselet i Guantánamo. De fleste andre steder enn i USA og i Vest-Europa er man dessuten overbevist om at krigen i Irak handler om olje. Hvorfor ellers skulle man starte en krig?

EN GANG HADDE USA et slags moralsk lederskap i verden. Det ble skadeskutt under Vietnamkrigen, men var likevel sterkt nok til å spille en viktig rolle under avviklingen av den kalde krigen. Nå er dette moralske lederskapet skutt i filler i Irak. Det er en viktig grunn til at sterkt voksende stormakter ikke bare utfordrer Vesten økonomisk, men også ideologisk. Og ennå er det et år til det 21 århundres store taper er ute av Det hvite hus.