Demokratiets seier

11 år etter Berlinmurens fall styrtes den siste kommunistlederen i Europa fra tronen. Milosevic har regjert landet som nasjonalist i 13 år, men det er først nå den frigjøringen som startet med Gorbatsjov i Moskva har nådd Beograd.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Milosevic foretok en maktpolitisk genistrek og forvandlet seg fra kommunist til glødende serbisk nasjonalist, men hadde samme maktbase: Folket er umyndig, og må styres av en partileder. Om han regjerer med mandat fra De Objektive Historiske Lover, eller fra Folkets Historiske Skjebne, spiller mindre rolle.

  • Denne stats- og samfunnsforståelsen var det befolkningen i Sentral- og Øst-Europa gjorde opprør mot så snart det ble klart at intet Moskva ville beskytte lederne. Flukten fra DDR og Fløyelsrevolusjonen i Praha i 1989 og opprøret i Romania samme år, var styrt av viljen til medbestemmelse, ønsket om å bli tatt på alvor som myndige mennesker, om demokrati.
  • «Revolution ogsaa i Serbien» skriver Dagbladet 13. april 1919. En «proletarrevolution» skulle være brutt ut. Men den tok intet hurtig forløp: «I Serbien venter 160 000 proletarer i beredskap paa revolutionens utbrudd.» De måtte vente til avslutningen av andre verdenskrig før Tito erklærte Serbia og det øvrige Jugoslavia for kommunistisk.
  • En tilsvarende langmodighet synes å ha preget Rest-Jugoslavia etter Murens fall. Ikke bare vant den tidligere kommunistpampen Slobodan Milosevic det første frie valget i Serbia i desember 1990, men allerede i desember 1996 marsjerte hundretusner av opposisjonelle gjennom Beograds gater hver dag i en fredelig og ikkevoldelig demonstrasjon mot diktatoren. Bakgrunnen var påfallende lik den som brakte enda flere på gata torsdag: Diktatoren Milosevic var misfornøyd med valgresultatet ved kommunevalget, og underkjente hele valget.
  • Da var opposisjonen splittet og det hele oppløste seg i motløshet. Nå er opposisjonen samlet og til tross for at Milosevic antagelig fikk omkring 40 prosent ved valget for vel en uke siden, og uansett hva han nå måtte finne på, er hans dager definitivt talte. Opposisjonen har fått en leder den stoler på, og som ikke i befolkningens øyne løper Vestens ærend. Kosunica erklærer seg for såvel demokrat som nasjonalist og fordømmer NATOs bombing.
  • Men det tradisjonelle demokratiet har sine fallgruver. Statens borgere har stemmerett - men hvem tilhører staten? I et etnisk homogent samfunn er dette mer eller mindre problemløst. Så snart statens borgere har forskjellige språk, religion eller kulturell bakgrunn, blir det langt mer komplisert - fordi det parti som vinner valget bestemmer såvel kulturelle, politiske og økonomiske forhold.
  • Da står partidemokratiet i fare for å oppildne til etniske motstninger, som i verste fall fører til folkefordrivelser. Partiene blir etnisk og ikke egentlig politisk bestemt: De skal beskytte sin egen etniske gruppe, gjerne på bekostning av de andre. I det første frie valget i Bosnia i desember 1990 fikk de tre etnisk baserte partiene nesten alle stemmene, noe som brakte landet et langt skritt nærmere borgerkrig og deling.
  • Enda mer komplisert blir demokratiets situasjon dersom den etniske gruppen som utgjør kjernen i staten er spredt ut over et større territorium, og folket defineres etnisk og ikke ut fra statsborgerskap. Dette var tilfelle for serberne i det tidligere Jugoslavia. Også derfor motsatte Milosevic seg en oppdeling av Jugoslavia, og vant valg ved å spille ut det nasjonalistiske kortet. Nå har de fleste serbere flyktet fra Kroatia til Serbia, som har en flyktningebefolkning Vesten knapt har brydd seg med. Men i Bosnia eksisterer fortsatt en «Serbisk republikk», samtidig som Serbia selv har store minoritetsgrupper og konflikten i Kosovo er like uløst som før NATOs bombing.
  • Verken Serbias eller demokratiets problemer forsvinner ved at Kosunica kommer til makten. Men det første skritt mot løsninger består i at befolkningen får en folkevalgt president som er demokrat og ikke potentat. Da styrkes samfunnets selvrespekt og mulighetene for å finne nye veier ut av gamle problemer. Det neste består i at Vesten viser det folkevalgte styret tillit og ikke forlanger undere over natta eller presser sin bedrevitenhet ned over en fremmed befolkning.