Demokratisk kamuflasje

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Da samtlige politiske partier fant fram til et

nasjonalt kompromiss i striden om stat og kirke,

så resultatet ved første øyekast ut som et brukbart veikart for et skille mellom tro og statsmakt.

I økende grad er lettelsen over kompromisset i ferd med å endres til skepsis. Trolig får vi en egen grunnlovsparagraf om statens trosgrunnlag, et tema som er absurd i seg selv. Kongen har

forskanset seg bak lakeiene i Henrik Ibsens gate 1 og nekter å oppgi sin tvang til tro. Slik ser det

ut til at resultatet ikke blir et brudd mellom stat og kirke, men en ny innpakning av relasjonene som gir Den norske kirke særstatus.

Det snekres stadig på dette nye kirkebygget for å gjøre det lekkert for dem som maser mest om

statlige bånd og politisk innflytelse. I går kom

innstillingen fra en arbeidsgruppe som har utredet spørsmålet om styrket demokrati i Den norske kirke. En vellykket demokratireform er forutsetningen for at utnevnelse av biskoper og proster kan overføres til kirkelige organer, og er det helt

sentrale punkt i det store kompromisset. Blant

utvalgets forslag er stemmerettsalder på 15 år, flere lekfolk i bispedømmerådene og Kirkemøtet og kirkevalg på samme dag som kommunevalgene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi har ingenting imot mer demokrati i kirken, selv om det er vanskelig å se at det er statens

oppgave å tre dette nedover hodet på menighetslemmene. Derimot er det grunn til å reagere skarpt mot forslaget om å koble sammen offentlige valg som omfatter alle statsborgere, og kirkelige valg. Selv om Den norske kirke ikke får en eksklusiv rett til dette, er ordningen i praksis ikke aktuell for andre kirkesamfunn. En slik valgordning vil i

praksis understreke båndene mellom kirken og statsmakten og åpne for politisering av

kirkens organer.

Den kursen politikerne nå er inne på, vil i praksis gi oss en halv statskirke. Det kirkelige demokratiet skal tilsløre dette, og er derfor bare kamuflasje.