FREMSKRITTSPARTIET og Siv Jensen har begynt et stormløp mot den nyutnevnte barne- og likestillingsministeren Manuela Ramin-Osmundsen. Det skjer under påberopelse av strålende prinsipper som rettssikkerhet og likebehandling i statsapparatet. Alle forstår likevel at Frp er ute på sitt vanlige tokt, dvs. å sette garn i grumsete farvann. Det handler om å utnytte rasismen, men ingen såkalt ansvarlige politikere våger å si det rett ut. Venstres leder Lars Sponheim går lengst når han sier angrepene på den nye statsråden mangler "borgerlig anstendighet". Høyres nestleder Per-Kristian Foss sier han ikke vil bruke Sponheims uttrykk, men legger til: "Jeg skjønner ham jo".

DENNE RYTMEFASTE vals rundt grøten er et problem i seg selv. Dessverre har den en logisk forklaring. Den norske fremmedfrykten er spredd over hele den politiske skalaen og det er forbundet med risiko å utfordre den. Dessuten er Frp nå så hvitvasket og mektig at borgerligheten trenger partiet for å kunne danne regjering etter neste valg. Derfor forvandles så mange politikere til gummiløver når de konfronteres med den forkledde rasismen. De ser fryktinngytende ut, men er myke i alle ledd. Slike politikere handler i tråd med folkeventyrenes råd: Det er best å gå stille for ikke å vekke dragen. I det lange løp er dette like nyttig som selvkastraksjon.