Demokratisk rasisme

Altfor lenge har vi akseptert den forkledde rasismen. Nå kan det være nok.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FREMSKRITTSPARTIET og Siv Jensen har begynt et stormløp mot den nyutnevnte barne- og likestillingsministeren Manuela Ramin-Osmundsen. Det skjer under påberopelse av strålende prinsipper som rettssikkerhet og likebehandling i statsapparatet. Alle forstår likevel at Frp er ute på sitt vanlige tokt, dvs. å sette garn i grumsete farvann. Det handler om å utnytte rasismen, men ingen såkalt ansvarlige politikere våger å si det rett ut. Venstres leder Lars Sponheim går lengst når han sier angrepene på den nye statsråden mangler "borgerlig anstendighet". Høyres nestleder Per-Kristian Foss sier han ikke vil bruke Sponheims uttrykk, men legger til: "Jeg skjønner ham jo".

DENNE RYTMEFASTE vals rundt grøten er et problem i seg selv. Dessverre har den en logisk forklaring. Den norske fremmedfrykten er spredd over hele den politiske skalaen og det er forbundet med risiko å utfordre den. Dessuten er Frp nå så hvitvasket og mektig at borgerligheten trenger partiet for å kunne danne regjering etter neste valg. Derfor forvandles så mange politikere til gummiløver når de konfronteres med den forkledde rasismen. De ser fryktinngytende ut, men er myke i alle ledd. Slike politikere handler i tråd med folkeventyrenes råd: Det er best å gå stille for ikke å vekke dragen. I det lange løp er dette like nyttig som selvkastraksjon.

FRA HISTORIEN har vi lært at rasismen kler seg i laken og samler seg rundt brennende kors og svarte lik som svaier i trærne. Vi vet den kan komme som oppmarsj i brune uniformer, akkompagnert av messingmusikkens germanerhump. Derfor er vi dårlig forberedt når den kommer i foldeskjørt og bruker demokratiske argumenter. Det er nytteløst å lete etter klassiske kjennetegn som forestillingene om arv og blod – det er umoderne og har liten troverdighet. Slikt gjemmes i skapet bak skapet. I dag kommer rasismen forkledd som krav om likebehandling. Den bygger på en totalt falsk forestilling om at det er majoriteten som er innvandringens ofre. Slik unngår man å bruke de farlige ordene, men de er ikke særlig godt gjemt.

DENNE TAKTIKKEN brukes aktivt mot Manuela Ramin-Osmundsen. Alle kan se og høre at hun ikke kommer fra Setesdal, men det nevnes selvfølgelig aldri. Derimot påberopes grunnloven og fedrene på Eidsvoll når det gjelder demokratisk saksbehandling og statsborgerlig lojalitet. Den sløveste kniven i skuffen skjønner at det handler om noe annet. De som leder angrepet på Ramin-Osmundsen pumper dop i den norske mistenksomheten. For noe annet har de ikke. Finnes det noen som helst reell grunn til å betvile den nye statsrådens lojalitet? Hun har bodd i Norge i lang tid, er gift med en patent og tenkende Høyre-mann, har barn i norsk skole og har deltatt i samfunnsdebatten i årevis. Hun har tatt med seg topp utdannelse fra Frankrike. Går det an å bli mer integrert?

STATSBORGERSKAP er et viktig juridisk instrument, men det er i seg selv ingen garanti for lojalitet. Det var ingenting i veien med statsborgerskapet til Arne Treholt, men det forhindret ham ikke i å drive straffbar, privat utenrikspolitikk og spionasje. Går man enda lenger tilbake i vår egen historie, er det titusener av eksempler på at lojalitet er noe mer enn et pass og en plass i manntallet. Derimot er det selvfølgelig legitimt å rette søkelyset mot at statsminister Jens Stoltenberg bidro til å framskynde behandlingen av Ramin-Osmundsen søknad om statsborgerskap. Samtidig er det klart usaklig å bruke dette mot henne.

AT ET STORT parti uttrykker manglende tillit til en statsråd før hun har foretatt en eneste politisk handling, er i seg selv historisk. At utnevnelsen utløser behov for ekstra sikkerhetstiltak, bør mane til noe mer enn ettertanke. Det er noe dypt uverdig og krenkende over at en av våre fremste tillitsvalgte må ha politibeskyttelse på grunn av hudfarge og bakgrunn. Kanskje blir Manuela Ramin-Osmundsen er omstridt statsråd. Hun er kjent for å ha en sterk vilje med stive trekk. Da får angrepene komme forfra, ikke snikende som nå.

I FRP BLIR LEDELSEN krakilsk hvis noe antyder at partiet har rasistiske trekk. Det er korrekt at partiet er meget nøye når det gjelder formene, og selvfølgelig skal ikke tillitsmenn eller velgere få noe stempel i panna. Men det er dekning for å hevde at partiet ofte fungerer som fremmedfryktens advokatkontor. Å utnytte mørke drag i folkesjelen er ingen heroisk handling.