Demonen har landet

Rotet i Krekar-saken synes å skyldes at noen er mer påvirket av alt som nå er tillatt i krigen mot terror, enn andre som ennå holder hodet kaldt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER HØYST forståelig at mulla Krekar priser seg lykkelig for at han landet på Gardermoen forleden, og ikke på et stykke jord litt mer under amerikansk kontroll. Der hadde mullaen forsvunnet inn i et nett av nye lovparagrafer som setter til side det aller meste av de rettigheter som nå sikrer en behandling av hans sak etter rettsstatens grunnleggende prinsipper. I amerikansk varetekt ville Krekar ikke hatt noen advokat Brynjar Meling til å snakke sin sak og skrive rettsdokumenter med henvisning til lovverket slik det faktisk er. Etter lovene som USA innførte etter terrorangrepene den 11. september 2001, kan mistenkte i terrorsaker holdes fengslet på ubestemt tid bare på en omtrentlig mistanke, uten tiltale eller siktelse. I tillegg holdes fangenes identitet hemmelig slik at organisasjonene de angivelig kommer fra, ikke skal vite med sikkerhet hvem som er tatt og hvem som er fri. Og om sakene deres når domstolen, risikerer de dødsstraff, noe som utelukker at Norge kan utlevere terrormistenkte til USA.

JEG ANER IKKE om mulla Krekar er en slags terrorpendler som er skyldig i uhyrlige forbrytelser begått i Nord-Irak, eller om han er en slags avdelingsleder i Osama bin Ladens terrornettverk al-Qaida. Men jeg er glad og lettet over å se at den norske rettsstaten ennå ikke er overrent av unntakslover og hysteri. Og dersom det er førstestatsadvokat Lasse Qvigstad som skal ha æren for det ved at han vurderer bevis opp mot loven, så er vi ham stor takk skyldig.

I den norske offentligheten er Krekar blitt demonisert, særlig i fjor høst da han satt i nederlandsk fengsel på en udokumentert utleveringsbegjæring for narkotikaforbrytelser fra Jordan, med bare begrenset mulighet til å forsvare seg overfor anklagene. Kommunalminister Erna Solberg erklærte at han er en fare for rikets sikkerhet, og statsminister Kjell Magne Bondevik var ikke langt unna, han heller. Fremskrittspartiets Per Sandberg som i saker mot muslimer med langt skjegg ikke er så nøye med loven, lar aldri en sjanse gå fra seg til å skyve Solberg og Bondevik foran seg i alle Krekar-debattene han nå deltar i.

ROTET som er oppstått mellom Utlendingsdirektoratet, Kommunaldepartementet, Politiets sikkerhetstjeneste og statsadvokatembetet i Krekar-saken synes å ha sin forklaring i at noen er mer påvirket av den erklærte krigen mot terror der det aller meste er tillatt, enn andre som ennå holder hodet kaldt.

En mystisk varetektsfange, nesten uten identitet, men med en fortid i et lovløst fjellområde i Nord-Irak der alle slåss mot alle og særlig Saddam Hussein, og der CIA sprer både penger og våpen for å splitte og herske, kan lett knyttes til både overgrep og massakrer. Det er litt verre å gjøre en demon ut av en person som ber fotografene ikke ta så mange bilder nedenfra fordi kona synes at han da får så stor nese.

DET ER NÅR det koker som verst at det er betryggende å skjære gjennom støyen fra en armfektende Carl I. Hagen, sekundert av en buldrende Per Sandberg, pluss en kommunalminister på et slags tilbaketog, og alle påstander som spenner fra at Krekar er alt fra terrorist til politiagent, med en prosess som faktisk følger de lover, forskrifter og prosedyrer som er vedtatt i roligere tider.

Det var en slik tilnærming president Bush og hans regjering valgte bort da de i stedet for en politijakt på de skyldige, erklærte krig mot terroren og mobiliserte verdens suverent mektigste militærmaskin. Ingen vet i dag hvor mange tusen mennesker som er drept i Afghanistan fordi ingen bryr seg om å holde rede på andre døde enn sine egne. Og blir det krig i Irak, kan opp mot en halv million mennesker måtte bøte med livet. Hver og en av de døde, og de som kan komme til å dø, er enkeltmennesker med pårørende, slektninger, barn og egne liv, akkurat som hver og en av de 2800 som ble myrdet da tårnene nederst på Manhattan raste sammen for halvannet år siden. Og Osama bin Laden er fortsatt på en slags fri fot, men det er det visstnok upatriotisk å minne om.