Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Demonene blant oss

Britisk mobb sverget hevn over drapet på vesle James Bulger for åtte år siden. De to skyldige tiåringene ble demonisert for evighet. I Baneheia-saken er det ingen som hyler på blod og hevn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE SMÅ MONSTRENEskriver britiske tabloider. «Heng dem, drep jævlene!» roper mobben som ikke vil gi seg før Robert Thompson og Jon Venables er lynsjet. Dommeren beskrev drapet som en «brutal handling uten sidestykke» i landet der den kriminelle lavalderen er ti år. De to 19-åringene har sonet åtte år i barne- og ungdomsfengsel for drapet på toåringen James. Nå er de på vei tilbake til samfunnet med nye identiteter. Anonymiteten er garantert av britisk høyesterett, pressen er allerede bøtelagt med 30000 pund for å ha røpet hvor guttene var plassert under soningen, og nå venter alle på lekkasjene på Internett for å starte klappjakten.

DRAPENE PÅ småjentene i Baneheia og gutten Benjamin på Holmlia i Oslo er også brutale handlinger uten sidestykke. Samtlige tiltalte er ungdommer fra det vi kan kalle utsida, de er marginaliserte uten medlemskap i, eller med svært løse bånd til det vanlige samfunnet. Det gjør ikke handlingene de er tiltalt for mindre avskyelige. Men vi har hittil hatt tradisjoner for å se den forbryterske handlingen i lys av tiltaltes bakgrunn og livsvilkår. Hevnen fra samfunnet har stått mindre sentralt enn ønsket om å rehabilitere, særlig når tiltalte er barn og ungdom. Lynsjestemningen er da også totalt fraværende i både Kristiansand og Oslo.

LIKEVELholder tida på å snu. Ofrene og pårørende har fått en ny og mer sentral plassering i rettssalen, i mediene, med egne hjemmesider, privatetterforskere og bistandsadvokater. Ofre og pårørende deltar mer og mer som selvstendige aktører som forsvarer sin egen rett og egne interesser når de opptrer som pådrivere for strengere straffer, setter i gang brede holdningskampanjer, folkebevegelser og synliggjør sine tap ved å kreve økonomisk erstatning. De kjenner samfunnets spilleregler, mobiliserer sine nettverk og presenterer seg som en pressgruppe. De lar seg ikke lenger føyse unna som den usynlige part, men framstår som en legitim tredje part i det strafferettslige mellomværendet som formelt er en sak mellom påtalemakten på vegne av samfunnet og tiltalte.

KRAVET OMstrengere straffer for barn og ungdom foreligger da også hos oss nå, i form av et forslag fra ikke mindre enn fire departementer. Det vil si, vi roper ikke på mer straff. Vi snakker om «å sette grenser», om «å bli tydelige» for å bremse en økende barne- og ungdomskriminalitet, ifølge statistikkene. Vi snakker om barn og unges rett til «å få gjøre opp for seg» på en måte som verken er for hard eller mild, verken er et umenneskelige barnefengsel eller et snillistisk og likegyldig skuldertrekk, men noe annet som vi først må bli enige om. Tanken er nok en Tony Blair-liknende tredje vei, som passer vår tid med økt vekt på det personlige ansvar, og justisminister Odd Einar Dørum perfekt.

FORELØPIG HAR Riksadvokaten kritisert departementenes foreslåtte tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet for å undergrave rettssikkerheten. Tiltakene gir nemlig politiet rettsoppgaver som ellers tilfaller påtalemyndighetene og domstolene. Tendensen hos politikerne går mot at justissektoren skal ta over mer av ansvaret for reaksjonen overfor barn og unge med atferdsproblemer, et ansvar som også er delt mellom barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien. Men selv om vi befinner oss milevidt unna britenes lukkete barne- og ungdomsanstalter, er det grunn til å vente en skarpere debatt om hvordan vi skal ansvarliggjøre barna som ledd i kriminalitetsbekjempelsen i et samfunn der oppveksttida mer og mer finner sted utenfor hjemmet.

DET ER FOR enkelt å snakke om sosionomgenerasjonen som skal fordrives med Fremskrittspartiet. Forskningen om barn og ungdom med atferdsproblemer er bred og internasjonal, og mye ble denne uka lagt fram i Oslo på en stor konferanse om barnevern. Vi har omfattende kunnskap om hvem som vil få problemer og hva som skal til for å gripe inn og snu utviklingen. Nye levekårsundersøkelser viser at det typiske for mange barnevernsbarn er at de lever i fattigdom også i Norge, på utsida av det vanlige fellesskapet. Alt som kan styrke integrasjonen ved å tilby barna stabile voksenmodeller i miljøer som mest av alt likner vanlige hjem med alminnelige rutiner, kjærlighet, struktur og omsorg, er utprøvde tiltak som har vist seg å være av de beste tiltakene.

Robert Thompson og Jon Venables, som drepte James Bulger, kom fra slummen i Liverpool, var to grovt forsømte barn fra alkoholiserte og voldelige familier. Et norsk prosjekt, Buskerudprosjektet, mottok i første halvdel av 80-tallet ungdommer med alvorlige atferdsvansker og til dels svært belastende oppvekstvilkår. Femten år seinere viser det seg at mer enn halvparten har klart seg bra og meget bra, ifølge en omfattende langstidsstudie. Buskerudprosjektet er berømt for å ta utgangspunkt i ungdommenes behov for tette og forpliktende relasjoner med kjærlige voksne som kan sette grenser og som fungerer som gode rollemodeller.

DET ER denne modellen som må være retningsgivende uansett hvordan vi velger å skjerpe innsatsen overfor ungdomskriminaliteten. Britene sådde hat og høster hevn. Ingen roper på blod og hevn i Baneheia eller på Holmlia. Det er ikke vår stil. Ikke ennå.

Hele Norges coronakart