Dempet flaggsak

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • I dag starter klimaforhandlingene i Kyoto, der det internasjonale samfunn forhåpentlig skal bli enige om å redusere utslippene av de såkalte drivhusgassene. Bakgrunnen er de alarmerende forskningsrapportene om endringer i vår klodes klima som følge av forurensingene. Det er varsler vi plikter å ta alvorlig.
  • Men dette stiller oss overfor store utfordringer. Vi må legge om kursen på mange felter, og stoppe økningen i bruken av forurensende energi. Det vil ramme næringslivet i mange store industriland. Derfor er den nye klimapolitikken møtt med aggressiv motstand fra mektige krefter i USA, som er den største klimasynderen. President Clinton er blitt tvunget til å redusere sine ambisjoner foran Kyoto.
  • Med vår rene vannkraft er ikke Norge blant de verste synderne. Men på grunn av oljevirksomheten de siste åra har økningen i våre utslipp av klimagasser gått kraftig i været. Derfor stilles vi overfor smertefulle krav når vi nå skal redusere utslippene. Det blir en pris vi alle vil merke. Men det må ikke føre til at Norge stiller opp i Kyoto som en miljøpolitisk bremse, slik den forrige regjeringen ble beskyldt for.
  • Ikke uten grunn er det stilt store forhåpninger til at den nye regjeringen vil gå mer ambisiøst til verks, slik erklæringen fra Voksenåsen varslet. Derfor kom det som en skuffelse da miljøvernminister Guro Fjellanger i fredagens redegjørelse for Stortinget sa at hun drar til Kyoto uten en spesiell norsk målsetting. Hun understreket riktignok at hun skal gå både ambisiøst og offensivt til verks, og at hun ønsker en juridisk forpliktende avtale med kvantitative reduksjonsmål. Dette målet skal være en reduksjon på 10- 15 prosent fra i-landene samlet i år 2010. Det er lite forpliktende for Norge. Det hjelper lite å skylde på at stortingsflertallet ikke vil strekke seg lenger. Regjeringen skal flagge sine egne mål i en så viktig sak, og så får den ta nederlagene når de måtte komme.