Den aller første

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det tok 102 år før den første muslimske kvinne fikk Nobels fredspris. Nobelkomiteens tildeling av prisen til Shirin Ebadi fra Iran er et valg som gjør at Nobels fredspris 2003 vil bli lagt merke til i land og miljøer som hittil ikke har hatt grunn til å føle at fredsprisen angår dem. Årets fredspris er den første etter at Nobelkomiteen fikk ny sammensetning og kvinneflertall. Vi mener at komiteen har gjort et godt valg av prisvinner som formidler mange og viktige signaler.

I dagens utenrikspolitiske situasjon får valget av en muslimsk vinner ekstra vekt. Etter terrorangrepene den 11. september 2001, og etter krigene i Afghanistan og Irak, er islam for mange i vår del av verden blitt synonymt med terrorisme og fundamentalisme. Valget av advokat og menneskerettighetsforkjemper Ebadi gir anledning til å formidle andre informasjoner og inntrykk.

Shirin Ebadi er kvinne. Bare et dusin av de tidligere prisvinnerne er kvinner. Det har en ekstra betydning at Ebadi er muslimsk kvinne og arbeider for kvinners og barns rettigheter i teokratiet Iran, der prestestyret undertrykker kvinner og nekter både kvinner og barn fulle og reelle menneskerettigheter. Prestestyret holder seg også med et skinndemokrati der mullaene har beholdt den virkelige makten.

Fredsprisvinneren kjemper med ikkevoldelige midler for demokrati og menneskerettigheter, som er universelle ideer. Ideene bekjempes av prestestyret i Iran, som USAs president George Bush har plassert i «ondskapens akse». Men disse ideene står også under press i presidentens eget land, USA, der en kristen, militant fundamentalisme er på frammarsj og har skaffet seg farlig stor innflytelse. Problemene er ulike, men forbindelsen finnes og danner ei tankens bru som denne tildelingen gjør tydeligere.

Vi mener det er riktig av den nye komiteen å følge opp tanken om å dele ut fredspriser som kan stimulere til en politisk og idémessig utvikling mot fred og demokrati, og velge vinnere som står midt i sin kamp, framfor alltid å belønne kandidater som har kjempet og vunnet sin seier.