Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Den aller verste samtalen

TETOVO/RADUSHA (Dagbladet): - Hallo, hallo. Det er meg. Mamma er død. Pappa er død. Begge brødrene våre er døde og søster og alle barna er borte. Det er bare meg og min sønn igjen. Jeg er i Tetovo.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Så blir forbindelsen borte, og vi får ikke kontakt igjen. Men kvinnen har fått gitt en livsviktig beskjed til sin bror i London, og gir meg telefonen tilbake.

I løpet av halvannen uke i Makedonia har hundrevis av flyktninger fra Kosovo spurt om å få låne mobiltelefonen.

De skal alle gi livsviktige beskjeder til sine nærmeste, som ikke aner hvem som er døde, og hvor de levende lever.

Neier til takk

«Mister, mister, hello!» Den magre kvinnen rekker fram en krøllete papirlapp med et telefonnummer på. Hun ser bedende på meg, og siden blikkene våre møtes, må jeg gi etter. Jeg ringer nummeret, og kommer fram til London på en elendig linje.

Hun teller de levende, de forsvunne og de døde.

Kvinnen snakker ikke mer engelsk enn «mister» og «hello», og jeg tar henne i hånden og sier hjelpeløst at jeg håper det går henne godt. En annen flyktning oversetter, og kvinnen neier til takk.

Tenk, hun neier. Småpikeaktig og ydmykt, og jeg kjenner takknemligheten gjennom hennes våte blikk og håndtrykk. For hun har sagt «mister» og «hello» mange ganger, men ennå ikke fått låne noen telefon. Og fotograf Lillegård og jeg er ikke bedre enn noen andre, for vi har også måttet si nei til de fleste.

Jeg tar ikke ned kvinnens navn. Hun er jo bare en av uendelig mange tusen andre, og har ikke engang et søskenbarn på Gjøvik.

Søster i Fredrikstad

Agim Berisha fra Glogovac har en søster i Fredrikstad. Han kan ett fremmedspråk, og det er norsk, for han bodde i Levanger et år på begynnelsen av 90-tallet.

Vi er i Makedonias verste flyktningleir i Radusha, litt oppe i fjellene ved grensa til Kosovo. Her virker ikke mobiltelefonen, så jeg tilbyr Agim å skrive et brev til sin søster med de livsviktige beskjedene, og poste det når jeg kommer hjem.

- Jeg har snakket med Røde Kors, for å få komme til Norge. Men jeg vet ikke om det går. Heldigvis er ingen av mine døde, sier han.

Jeg må love enda en gang at jeg skal poste brevet, og ikke glemme det.

Ei fri geit

Ei geit gresser på utsiden av gjerdet til leiren. Her er geita fri, mens flyktningene fra Kosovo er buret inne som dyr.

- Dette er et fengsel, sier en tannløs mann. Det kan nok hende, men i det minste får menneskene mat og litt medisiner her. Men her er ingen overflod, og når vi spør Agim Berisha om det er noe han trenger, så sier han at han skal vaske ungene i kveld, men ikke har noe såpe.

Så fotograf Lillegård og jeg rusler ned i landsbyen og kjøper såpe. For selv vi kan brukes til noe fornuftig.

I en teltåpning ligger ei jente på rundt fem og gråter. Gråten er monoton og uten stopp. Familien har gitt opp å trøste henne. Ingen er sinte på jenta, hun er bare bunnløst ulykkelig. Hvorfor gråter jenta?

Mer enn språket tåler

Jeg orker ikke spørre. Jeg har allerede spurt så mange, og fått svar som går langt ut over hva som kan fattes på norsk, eller på noe annet språk. Så jeg lar jenta være bunnløst ulykkelig i fred.

Sola skinner, og en familie som har såpe bruker solvarmen til å vaske ei jente på rundt åtte. Hun sitter i ei plastbalje og smiler. Veteranene her i leiren begynner allerede å bli vant til flyktningtilværelsen, de har vært her i snart tre uker.

Uten en ordning som innebærer at alle serbiske styrker er ute av Kosovo, risikerer man at nesten to millioner kosovoalbanere er flyktninger i Europa.

De fleste i leirer som disse.