Den antisemittiske fristelsen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet):

Etter sosiologen Michel Wieviorkas arbeid er det i hvert fall umulig å si at man ikke visste. 12 sosiologer har reist Frankrike rundt og samlet sine inntrykk i en rapport på 450 sider. Wieviorka tar opp alle de spørsmålene man kan stille seg i denne sammenhengen.

FRANKRIKE HADDE FÅTT et veldig dårlig rykte de siste åra på grunn av utslag av antisemittisme. Synagoger ble brent, og barn ble angrepet på skoleveien. I fjor ble det begått 117 fysiske angrep på jøder. Israelske medier advarte mot å reise til Frankrike. Ja, konstaterer Wieviorka, «antisemittismen sprer seg i Frankrike på ulike steder, i ulike miljøer, men ikke i stort omfang». Det står ingen mektig gruppe bak. Antisemittismen er blitt «global». En del kommer av Midtøsten-konflikten, og hviler på en såkalt jødisk makt i verdensmålestokk. En annen type er lokal, som et resultat av sjalusi og sosial utelukkelse. En tredje er tradisjonell, katolsk, ekstremt høyre. De tre typene blandes ikke, ifølge Wieviorka. Han tilbakeviser de jødiske organisasjonenes forsøk på å slå alt sammen og prøve å finne en felles politisk bakgrunn.

SKOLEN ER FORBIGÅTT, mener Wieviorka og hans menn. Ingen forsøker å forstå antisemittismen på skolen. Lærerne nekter ikke for at den eksisterer, men sier den henger sammen med generell misnøye, om gjenger, sexisme, skolevold etc. Antisemittismen i skolen er imidlertid ganske utbredt, også på de beste skolene i Paris. Wieviorka skriver også om antisemittiske ord som faller på lærerværelset. Noen ganger av dem som selv har vært utsatt for rasisme. Enkelte steder i Frankrike er det en tradisjon for antisemittisme, som i Alsace. Der blir kirkegårdene ofte skjendet. Det er også det eneste stedet i Frankrike antisemittismen har en politisk oppfølging, i to ekstreme høyrepartier.

9 PROSENT av franskmennene sier de er antisemitter. 14 prosent av dem som er 18- 24. Antisemittismen er forbudt ved lov. Det forhindrer ikke at det begås antisemittiske handlinger. Tabuer, knyttet til Hitlers folkemord på jødene under annen verdenskrig, eksisterer ikke lenger. Man føler seg først og fremst solidarisk med palestinerne. I tillegg kommer antisemittismen ofte av sosiale frustrasjoner, en følelse av urettferdighet og av en diffus følelse av å ikke ha «sin plass i historien».

WIEVIORKA reiser spørsmålet om jødenes ansvar for antisemittismen, men han vil ikke gjøre ofre til skyldige. Men måten jødene oppfører seg på har også sin virkning. Når Roger Cukierman (leder for Crif, jødenes paraplyorganisasjon i Frankrike) forventer at de skal støtte Israels politikk uansett, begår han en alvorlig feil. Det ville være bedre å ikke slå sammen Israels politikk, uansett hva landet foretar seg, med den jødiske eksistensen i diaspora.