Den beste kandidaten

Det demokratiske partiets landsmøte ga svar på spørsmålet som har splittet partiet i kampen om nominasjonen. Den beste vant, skriver Halvor Elvik.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DENVER, Colorado (Dagbladet) David Gergen som skrev taler for Nixon og som jobbet i Det hvite hus både for Ronald Reagan og Bill Clinton, kalte Barack Obamas tale på fotballbanen Invesco Field med nær 80 tusen mennesker på tribunene, for «et politisk mesterstykke».

«Et perfekt landsmøte», sa Carl Bernstein som er den andre halvparten av Watergate-avslørerne Woodward og Bernstein, og som kalte sin Hillary Clinton biografi «En kvinne ved roret».

«Senator, flott levert», sa den republikanske kandidaten John McCain i en tv-reklame som var den mest overraskende kommentaren til tv-bildene av stadiontribunene fylt av hvite, brune, gule og svarte mennesker i et fantastisk menneskehav som tok bølgen, trampet så hele den enorme stadionet vibrerte og viftet vilt med flagg og plakater med ordene «Obama» og «Endring». «I morgen er vi i gang igjen», fortsatte McCain i sin tv-reklame og var klar til å offentliggjøre sitt valg av visepresidentkandidat for å gjenerobre en plass i nyhetsbildet.

For i morgen begynner det republikanske partiets landsmøte i tvillingbyene Minneapolis/St. Paul i Minnesota. Men det skal bli hardt for George Bush, Dick Cheney, Rudy Giuliani og John McCain å toppe inntrykkene i mediene av Hillary Clinton, Bill Clinton, Joe Biden og så Barack Obama som ble båret fram av en folkemengde som i USA ellers i disse dager bare samles for å se avgjørende fotballkamper.

Den varme augustkvelden i Denver med datoen 28 som allerede er historisk som datoen da Dr. Martin Luther King jr. holdt sin «Jeg har en drøm»-tale til 200 000 deltakere i marsjen mot Washington i 1963, vil heretter også være datoen da den første svarte personen tok imot nominasjonen som presidentkandidat i det ene av de to store partiene i USA.

Men da er vel valget over allerede, og Barack Obama blir USA neste president? Ja, kanskje det, men så likevel, kanskje ikke?

– Jeg er ikke den mest selvsagte kandidaten. Jeg passer ikke til de vanlige forestillingene, sa Barack Obama torsdag kveld.

Det historiske ved Obamas kandidatur er nettopp en av grunnene til at meningsmålingene før landsmøtet i Denver viste dødt løp mellom de to kandidatene. Den andre grunnen er at det politiske USA, den delen av nasjonen som deltar i valg, stadig er splittet i to like deler. Den tredje grunnen er at presidentvalget består av femti enkeltvalg i delstatene, og at den kandidaten som vinner i nok delstater til å få 270 valgmannsstemmer, blir president. Den avgjørende valgkampen utkjempes derfor i sju eller åtte delstater som kan svinge i den ene eller andre retningen. Florida er en slik stat, Ohio, Pennsylvania, kanskje Virginia i dette valget, Missouri, Michigan og noen til som McCains folk tror kan være i «spill» i år, og noen andre som Obamas strateger tror de kan vende fra rødt til blått. Colorado, Georgia, Sør Carolina og kanskje Nord-Carolina, er blant disse.

Men det er vanskelig å holde fast ved slike politiske hverdagsrealiteter når historien rocker og ruller gjennom denne valgkampen. Landsmøtet i Det demokratiske partiet i Denver kommer etter den lengste og hardeste nominasjonsvalgkampen i partiet noensinne, og den sto mellom den første seriøse kvinnelige kandidaten og den første svarte. Seieren kunne like gjerne gått til den ene som til den andre. Dette er etter vanlige kriterier en oppskrift på splittelse. Da Ted Kennedy mislyktes i sitt forsøk på vriste nominasjonen fra partiets sittende president Jimmy Carter i 1980, kom han til partiets landsmøte for å stanse det. Men det blir stadig færre elementer ved valgkampen i 2008 som passer til betegnelsen «vanlig», eller som kan bedømmes og vurderes ut fra kjente målestokker.

I Denver holdt taperne de to beste støttetalene for kandidaten, først Hillary og så Bill Clinton. «Lagspilleren» sto det med krigstyper over hele førstesida av lokalavisa Denver Post dagen etter hennes tale. Det var skuffelse og misnøye blant Hillarys tilhengere over at hun tapte, og hun viste på landsmøtet at hun hadde blitt en strålende presidentkandidat. Men da fyrverkeriet gikk til værs over Invesco Field, og konfettien druknet presidentkandidaten, visepresidentkandidaten, deres familier og den idiotisk klassisk-pompøse scenekulissen i et regn av rødt hvitt og blått papir, hadde Barack Obama vist at Hillary Clinton tapte for en enda bedre presidentkandidat.

Obama demonstrerte sin retoriske begavelse, men han tok denne kvelden også vare på den konkrete politikken og besvarte de siste ukenes angrep fra John McCain fra stemplingen som tomhodet kjendis til påstandene om at han ikke er patriotisk nok. Det er bare en mester som kan få en platthet som at «dette valget handler ikke om meg. Det handler om dere » til å løfte tilhørerne over i ren salighet i augustnatta. Men det klarer Barack Obama.