Den beste vennen

Forholdet mellom USA og Israel er viktig på mange felt, også i holdningene til krigen og oppryddingen i Irak.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet):

EN TYNN KAR

rakk opp hånda og spurte: - Hvor avgjørende er USAs støtte til Israel for de antiamerikanske strømningene i Europa for tida?

Jeg svarte at jeg trodde USAs egenrådige krig mot Irak og alenegang i internasjonale forhold var viktigere.

Han kom tilbake med et nytt Israel-spørsmål.

DET VAR

grytidlig onsdag morgen på en videregående skole i Brooklyn. En aktiv lærer arrangerer en frokostklubb hvor elever, lærere og foreldre diskuterer internasjonale nyheter. Jeg var innkalt for å gi et europeisk perspektiv. Vi var innom mange temaer, men de fleste diskusjonene endte ett sted: konflikten i Midtøsten.

Israel-lobbyens makt og innflytelse i USA er både en legende og en realitet. Den amerikanske reaksjonen på Israels bombeangrep på Syria etter Haifa-bomben i begynnelsen av oktober viser den konkrete siden. Mens medlemslandene i FNs sikkerhetsråd drøftet hvordan de skulle fordømme det første israelske flyangrepet på Syria på 30 år, la en komité i den amerikanske kongressen fram et forslag om å innføre sanksjoner mot Syria - fordi landet beskytter terrorister.

SELV OM

det offisielle USA støtter en palestinsk stat og veikartet for fred, går det en sterk understrøm av nesten fanatisk Israel-bevissthet i amerikansk politikk, hvor de fleste begivenheter sees igjennom jøde- araber-prismet. Trolig er dette perspektivet undervurdert som en del av forklaringen på at så mange amerikanere støttet krigen i Irak. Motivene var mange. Den fiktive tilknytningen til 11. september, de trolig like fiktive masseødeleggelsesvåpnene og Saddams grusomme regime. Men også håpet om en indirekte virkning for Israel, var viktig for mange i USA. Tanken var at dersom Saddam ble fjernet og Irak utviklet seg til et demokrati, ville det endre balansen i Midtøsten og trygge Israels situasjon.

Den samme tankerekken gjorde seg gjeldende da Kongressen rett før helga vedtok å støtte president George W. Bushs ønske om å få 609 milliarder kroner til gjenoppbyggingen av Irak. Riktignok stemte mange demokrater imot og Senatet omgjorde en del av det utrolige beløpet til et lån som Irak skal betale tilbake. Men flertallet for den meget upopulære bevilgningen var helt entydig - av mange årsaker: Ønsket om å fullføre jobben i Irak og å gi de amerikanske styrkene i landet rimelige arbeidsvilkår, men også at en innsats for gjenreisning og opprydding i Irak er til beste for Israel og landets sikkerhet.

ETT ÅR FØR

George W. Bush og hans folk bestemte seg for å gå til krig mot Irak, var nettopp et angrep på Irak et gjennomgangstema på «black-coffee-meetings» i Washington D.C. På The American Enterprise Institute i den amerikanske hovedstaden inviterte Richard Perle og Paul Wolfowitz til stående før-frokostdiskusjoner med svart kaffe, hvor nødvendigheten av et angrep på Saddam Hussein ble drøftet.

De to helt sentrale premissleverandørene i presidentens neokonservative gruppe så dette som en misjon med flere mål. Ett var starten på det de oppfattet som sin historiske oppgave - å gjøre verden «fri og demokratisk». Ikke som et verdensherredømme av engelsk modell, men som en foretrukket amerikansk samfunnsdesign. Det andre var å endre balansen i Midtøsten, fjerne Saddam, gjøre Irak til et demokrati og få et endret tyngdepunkt i Israels favør.

På et pressemøte i en konservativ «tenke-tank» her i New York nylig, ble jeg sittende ved siden av en kvinne som fortalte at hun hadde vært til stede på flere av Perle/Wolfowitz' stående-svart-kaffe-morgendiskusjoner om Irak i Washington D.C.

Etter hvert snakket vi om risikoen for nye terrorangrep i New York, særlig etter det siste lydbåndet til Osama bin Laden. I samtalens løp sa jeg at kanskje London ville være et naturlig angrepspunkt neste gang, gitt Tony Blairs betingelsesløse støtte til USA. Da hun svarte, forsto jeg hvilket prisme hun så alt igjennom:

- Aldri i London, der bor det så mange arabere. Men her i New York bor det veldig mange jøder. Derfor vil det skje om igjen her.