Den bitre palestineren

Det finnes en mann som med rette kan si: Hva sa jeg? Han heter Edward Said. Men hvem ville høre på ham.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN GRESK TRAGEDIE går inn i sitt andre århundre i Midtøsten. Verre og verre blir motsetningene, mer og mer uopprettelige for hvert skudd, hvert steinkast. Det er som om fiendskapet mellom palestinere og jøder får ny næring alene ved forsøkene på å overvinne det.

Hvem skulle trodd dette, etter all den idealisme som historisk sett er investert? Fra sionistene, først og fremst, som siden 1890-tallet ville bygge landet for folket uten land. Men også fra stormaktene, som garanterte den nye staten med en idealitet som ellers var 1900-tallsdiplomatiet fremmed. Og fra araberne, bevares, som i praksis ga rom for de jødiske settlere med grasiøs toleranse og vilje til naboskap.

Og så dette. Som i en kvern dreid av overmenneskelige krefter males partene mot hverandre, til mer blod og hat for hvert tiår som går. Intifadaen i 1936 er som mild bris mot intifadaen i 2001.

I INTERNASJONALE MEDIER er det én stemme som har talt om dette de siste tiår. Men stemmen er blitt overdøvet av alle fredsmakerne og krigshisserne som veksler om å representere Midtøsten i verdens offentlighet. Edward Said, den palestinske litteraturprofessoren fra New York, har med bitterhet fortolket sitt folks situasjon og analysert fredsprosessen for hva den var: en ny omdreining av tragediens kvern. Men hvem ville høre på ham, i Oslo-avtalens tid. Hvorfor i det hele tatt legge vekt på en ensom intellektuell, uten parti og uten makt. En som skrev i internasjonal presse, riktig nok, og som nøt adgang til verdens ledende forleggere, men som skrev det ingen likte å høre.

EDWARD SAIDS memoarer utgis på norsk i disse dager. De bærer betegnende nok tittelen «På feil sted» (Frisk og Vilt forlag, oversatt av Mari Toft). Når den nå 66-årige Said ser tilbake på sitt liv, ser han at han bestandig har vært på vei mot nye hjem. Han er født i det britiske mandatområdet Palestina, flyttet etter fordrivelsen med familien til Kairo og vokste opp i det lille kristne palestinersamfunnet der, bodde seinere i Libanon, i London, etter hvert og endelig i USA. Splittet mellom engelsk, arabisk og fransk språk, mellom mistroiske foreldre og ulike religioner, mellom selvhevdelse og mindreverdsfølelse, ble han «out of place», hjemløs overalt.

Skjønt bare i rent fysisk forstand. For i ordenes rike, i «the republic of letters», er Said en kjent og aktet borger. Studenter i alle kulturfag kjenner hans mest berømte bok «Orientalism» fra 1979, som viser hvordan den vestlige vitenskapen om Orienten siden 1800-tallet har skapt et bilde av islam og arabere modellert ut fra eksotiske stereotypier som igjen har definert islam som «de andre». At nettopp forfatteren av en slik bok, en av de mest innflytelsesrike i nyere tid, selv er så «out of place», gir tragedien i Midtøsten et personlig ansikt. Et sorgfullt ansikt, streket av bitre linjer.

SELVBIOGRAFIEN innledes med en reise tilbake til barndommens land i 1998, der Said må konstatere at «det som hadde vært et nettverk av byer og landsbyer der hele min store familie en gang hadde bodd, var blitt en rad av israelske byer». Siden 1998 er nettverket av palestinske landsbyer ikke bare blitt omdannet, men rasert, bulldosert til grunnen sammen med olivenlunder, marker, kulturminner - alt for å oppnå økt sikkerhet for de jødiske settlerne som igjen trues ytterligere av fortvilte opprørere som igjen fører til mer rasering som igjen driver intifadaen videre. Ja, den verden som skildres som tapt, er siden boka ble skrevet for vel to år siden, revet ned for å bli grunnmuren til en helt ny, jødisk settlerkultur, så ulik de gamle kibbutzim, som nå strekker sine kjeder av befestede rekkehus over høydedrag og daler i bakkelandskap med nye navn, nye adresser, nye identiteter.

Edward Saids bok er nesten pinefull lesning. Smerten over tapet av den kultur som er gått under, og som vibrerer under hvert avsnitt av fortellingen om far og mor, familie og venner, skoletid og studieår i mange land, forsterkes av de bildene leseren har på netthinna fra de siste halvannet år. Anleggsmaskinene som ubønnhørlig knuser tusenårige kulturspor, og som akkompagnerer den palestinske tragedies siste akt, dundrer fram i rom tømt for autoritet (den såkalte Palestinske Autoritet har nettopp ingen autoritet, det har Said alltid sagt, men hvem har vel villet lytte til hans kritikk av Arafat?). «Palestinernes Versailles» kalte han Oslo-avtalen så tidlig som i 1995, og antydet en grusom parallell mellom Tyskland i mellomkrigstida og Midtøsten nå, en spiral av urett, revansje, ukontrollert eskalering.

Det ble faktisk slik. Men gleden ved å få rett synes ikke å mildne de bitre strekene i Saids ansikt.