Den brede vei

Høyre innleder debatt om nytt prinsipprogram og vil flytte balansepunktet ørlite grann i retning sentrum. Litt mindre individ, litt mer fellesskap. Litt mindre materialisme, litt mer etikk og verdier. Litt nærmere KrF.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det kan med andre ord bli trangt i sentrum fram mot valget i 2001. Mens Thorbjørn Jagland frir febrilsk, nesten kortpustet, til Bondevik og sentrumspartiene om framtidig regjeringssamarbeid, nærmer Høyre seg mer diskré fra den andre kanten. Lederen for Høyres programkomité, Inge Lønning, mener det er «mange berøringspunkter og mange beslektede samfunnsanalyser» mellom Høyres programutkast og Matlary-utvalgets dokument om kristendemokratiet på norsk. Statssekretær Janne Haaland Matlarys dokument som ble behandlet på KrFs landsmøte i vår, la opp til å modernisere KrF til et kristeligdemokratisk parti av mer kontinental type. Og slike er i sine programmer og sitt vesen påfallende like det norske Høyre. Høyre og KrF er for sikkerhets skyld medlem av den samme europeiske paraplyorganisasjon, European People's Party (EPP). Bondevik selv ble så begeistret over Matlarys visjoner at han i et overmodig øyeblikk så for seg at KrF ville overta Høyres rolle som det dominerende alternativ på ikke-sosialistisk side.

  • En gjennomlesning av debattskriftet «Forlengs inn i fremtiden» fra Høyres prinsipprogramkomité bekrefter at de to partiene har mye å snakke om. Lønning minner sine partifeller om at konservative politiske tenkere alltid har vektlagt «respekt for tradisjon, respekt for det religiøse og det åndelige, respekt for familien, ivaretagelse av dyder som høflighet, redelighet og ærlighet, et forsvar for individets frihet satt opp mot den overmektige stat, men samtidig et forsvar for individets ansvar satt opp mot den anarkistiske frihet - og kanskje viktigst av alt, respekt for menneskelivet i alle dets forskjellige avskygninger, også det liv som er svakt og trenger beskyttelse.»
  • Denne lekkerbiskenen av et kristeligdemokratisk manifest skal Høyres landsmøte behandle et år før neste stortingsvalg. Det vil ikke være lett for Bondevik og Steensnæs å anbefale total blokkuavhengighet eller åpne for regjeringssamarbeid med Ap, når KrF samler sine tropper våren 2001. Slektskapet mellom et verdiorientert Høyre og et mer moderne KrF vil være slående. Og blod er som kjent tykkere enn vann. Dersom Ap-kvinnene attpåtil holder seg konstant på krigsstien mot KrFs barne- og familiepolitikk, vil valget for KrFs landsmøtedelegater bli lett.
  • Høyres programprosess er, i tillegg til å være en grundig debatt om prinsipper, derfor også en posisjonering foran neste valg. Høyre vil ha makt, og historien har vist at det må skje gjennom et samarbeid med sentrum. Den positive holdningen til norsk EU-medlemskap i både KrFs og Venstres ungdomspartier, skaper også forhåpninger i Høyre. Den gamle nei-fronten kan stå for fall. Kittet som binder sentrumspartiene sammen, kan smuldre bort.
  • Programutkastet behandler grundig hvordan et parti kan være konservativt og framtidsrettet på samme tid.

Å være konservativ dreier seg først og fremst om å bevare visse verdier, understreker programmet. Når det gjelder samfunnsutviklingen og behovet for modernisering, peker utkastet på «konservatismens prinsipp om gradvishet». Der er kanskje teologen Lønning litt mer var for brå forandringer enn partiets finanspolitikere. «Skal vi unngå at forandringene kommer som brå omveltninger hver gang systemene brister, er det bedre at omgivelsene forandrer seg naturlig, litt hver dag, så vi som enkeltmennesker rekker å ta hensyn til forandringene når de kommer.»

  • Det siste minner til forveksling om Ap's praksis, og om Anthony Giddens og Tony Blairs ferd langs den tredje vei. Lønning legger seg i høyre fil i samme retning. Som Giddens tror han ikke på polarisering av politikken, men på nye løsninger, også når det gjelder partienes ideologi og innhold. Faren er at avstanden mellom partiene blir for liten slik at velgerne ikke ser forskjell. Men Høyre må, som Ap, enten samarbeide med eller erobre sentrum. Sjelden har Einar Førdes utsagn «vi er alle sosialdemokratar» hatt større gyldighet. Kanskje med én presisering: «Vi er alle høgre sosialdemokratar.»