Den brutale verden

Debatten om Kreditkassens skjebne har vist at norske politikere står rådville i møtet med de utfordringene globaliseringen og internasjonale kapitalkrefter stiller oss overfor. Flertallet ser ut til å bruke statens eierskap i storbankene for å hindre et oppkjøp. Men kan det være noen god løsning å bruke gårsdagens våpen mot dagens virkelighet og morgendagens utfordringer?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Nok en gang viser det seg at krefter utenfor politikernes herredømme ikke oppfører seg slik politikerne har bestemt. For tilbudet fra den finsk-svenske banken går på tvers av den strukturen Stortinget for mindre enn ett år siden vedtok for finansnæringen i Norge. Kapitalen nekter å innordne seg politikernes rammer. Skal politikerne legge seg på rygg og se bort fra sine vedtak?

  • Det er ikke mange månedene siden norsk oljenæring omstrukturerte seg stikk i strid med de samme politikernes vedtak. Da Saga satte seg selv i spill og søkte en samarbeidspartner, var det bare å slå en strek over de tre oljemiljøene Stortinget hadde vedtatt. Det merkelige var at høyresida med Jan Petersen og Carl I. Hagen i spissen gjorde kraftig motstand mot markedskreftene, og kalte det høyeste budet på aksjene et slakt av Saga.
  • Nå er det omvendt. Høyresida er tilbake i rollen som markedets forsvarer og kaller motparten reaksjonære nasjonalister. Så sannheten kan vel ligge noe midt imellom, som den oftest gjør.
  • Mange av de politikerne som tilhørte flertallet i fjor og som slo fast at staten skal eie minst en tredjedel av aksjene i våre storbanker, har selvsagt en prestisje knyttet til vedtaket. Spørsmålet er nå om slike strukturvedtak er avleggs, og om politikerne må ta i bruk andre former og midler for å styre samfunnet i den retningen de ønsker. Ellers blir de jo bare overkjørt gang på gang. Nytter det å styre kapitalen på gammeldags måte når den kan flyttes verden rundt med et tastetrykk?
  • Det er denne virkeligheten norske politikere åpenbart ikke har tatt inn over seg, og som de står så opprådde overfor når den velter inn over oss. Nå skal statens eierskap brukes for å hindre utflagging av norsk finansnæring. Det kan umulig gå godt. Det skyldes ikke at vi bare skal innrette oss etter kapitalkreftenes innfall - fri oss fra det! Men midlene må tilpasses dagens utfordringer.
  • Når vi i dag spør politikerne som sto bak fjorårets bankvedtak om hensikten ved statens eierskap i bankene, får vi runde svar fylt med honnørord. Jo, sier statsminister Bondevik, det er viktig å beholde finansmiljøer i Norge med nærhet til kunder og norsk næringsliv. Ja visst. Men bankene selv mener jo at den beste måten å oppnå det på, er å bygge slagkraftige allianser. Ellers vil de ikke kunne møte konkurransen, som for lengst er kommet også til vårt land. Kan Bondevik og Jagland virkelig overprøve næringens eget skjønn? Det har de jo ingen kompetanse til. Nasjonale symboler og tradisjoner er lite verdt i møtet med dagens virkelighet. Visst kan det være smertefullt å foreta en slik omprøving, men det kan bli mye verre å la være. Globaliseringen er kommet for å bli, og vi kan ikke mure oss inne.
  • Statens eierskap i storbankene er av ny dato, og kom som følge av bankkrisen for åtte år siden. Da hadde Arbeiderpartiet lagt sitt nasjonaliseringsframstøt fra 70-åra bak seg. Men nå har stortingsflertallet laget en politisk begrunnelse for det eierskapet staten motvillig fikk i fanget, og det er neppe tvil om at EØS-avtalen er årsaken, selv om verken Bondevik eller Jagland vil innrømme det. Utlendingene kan holdes unna bankene bare ved statlig eierskap. Når Kreditkassen nå for tredje gang i løpet av et par år går ut og søker partner, må det bety at banken ikke føler seg bekvem med dagens situasjon. Det gjorde heller ikke Fokus, og det gjør åpenbart heller ikke DnB og Storebrand. Verdens finansnæring er i rivende utvikling. Selv norske politikere kan ikke overse det, selv om det ikke er noe vakkert syn. I denne sammenhengen vil status quo bety akterutseiling. Det kan umulig være et alternativ.