Den brysomme kvinnen

Tranøys bok bygger opp om forestillingen om at Valla kunne reddet seg selv. Men hun gjorde det ikke, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

GOL (Dagbladet):

For tredje år på rad preger Gerd-Liv Valla LO Stats kartellkonferanse på Gol. I 2005, like etter valget, innkasserte hun velvilligst Jens Stoltenbergs takknemlighet for hennes og LOs hjelp til å vinne valget. Så skapte hun overskrifter ved å gå hardt ut mot Dagbladets arbeidsmetoder, fordi vi på ordinært journalistisk vis hadde gjort forsøk på å få informasjon om hennes lederstil. Året etter, i november 2006, slo Dagens Næringsliv opp nyheten om at internasjonal sekretær i LO, Ingunn Yssen, var sykemeldt på grunn av konflikter med LO-lederen. Oppslaget sto på trykk samme dag som Valla ankom konferansen. Hun ble omringet av pressefolk som ville ha kommentar. Hennes kommentar var: Ingen kommentar, dette er en personalsak. Så entret hun podiet og opptrådte slik at denne kommentator fant grunn til å bruke tittelen «Allmektige Valla», med henvisning til at hun og LO nå også ville ha et ord med i laget ved utnevning av biskoper i tillegg til alt annet hun ville ha innflytelse over. På toget hjem ble hun intervjuet av VG som hadde kåret henne til Norges mektigste person. Det ble trykket to uker etter.

I år er hun ikke her. Men hun er her likevel. Hennes ånd svever over forsamlingen, denne gang i form av omtaler i Torstein Tranøys bok «Vallas fall», som i går fikk store oppslag i Dagbladet og i Dagens Næringsliv og som er spesialsendt til Libris-bokhandelen på Gol. Skal vi tro på innholdet i den ferske boka, er hun fortsatt i stand til å splitte arbeiderbevegelsen. Faktisk har hun vært sterkt omstridt siden hun på 90-tallet sammen med nære støttespillere la opp strategien for å bli LOs første kvinnelige leder. Sterke krefter jobbet mot hennes kandidatur. De færreste aktører i toppsjiktet i parti og fagbevegelse har hatt et likegyldig forhold til henne. Hun var tidligere kommunist, hun var kvinne, representerte offentlig sektor og var vel også kjent for sitt temperament og sin stålvilje. Bokas tema og essens er forsøket på å besvare to motstridende spørsmål og oppfatninger: Ble hun offer for en politisk kampanje, slik tidligere statssekretær Stein Lier-Hansen gir uttrykk for? Eller falt hun for eget grep, slik LO-sekretær Ellen Stensrud oppsummerer situasjonen?

Forfatteren mener Valla kunne ha blitt sittende om hun hadde håndtert saken annerledes, om hun hadde hatt en annen lederstil og om hun ikke hadde gjort seg selv til et problem for mektige krefter i Ap. Men da ville ikke Valla vært den Valla vi kjenner. Sagt med Ellen Stensruds ord: «Det ville sprukket før eller siden.» Hvorfor? Hun hadde mistet tillit blant mange av sine nærmeste. Hun hadde i sin iver etter politiske resultater lagt seg ut med for mange. Hun hadde ydmyket regjeringen, LOs viktigste samarbeidspartner. Hun hadde skjelt ut for mange på sitt kontor. Hun hadde kuttet samvære med kvinnene som bidro til valget av henne som nestleder i 1997. Og da hun ble anklaget for å mobbe en ansatt, noe som i seg selv er utilgivelig for en LO-leder, var hun venneløs. Hun hadde skapt en voldsom aggresjon mot seg selv blant mange i Ap. Mange ville ha henne dit pepper’n gror. Men ikke de sentrale. Ikke Jens Stoltenberg og partisekretær Martin Kolberg. Det vil de i hvert fall aldri innrømme. Likevel løftet de ikke en finger for å redde henne da Yssens sterkt begrunnede oppsigelse kom. Hadde Valla vært en samlende leder innad i LO og mindre konfronterende og mer forsiktig i sin form overfor regjeringen, kan det ikke utelukkes at de hadde gjort det. I stedet holdt partiledelsen seg aktivt passive til Vallas kamp for sitt liv.

Men betyr det at det var noen politisk kampanje mot henne? En ting er å ha motivene. En annen ting er å planlegge et overlagt drap. Det kjenner vi fra alle gode kriminalgåter. Valla var sterk, stri, kompromissløs og kjempet for en rekke standpunkter som LO og mange på venstresida i norsk politikk støtter. Etter hvert som hun vant fram og preget både LOs og Aps politikk er det klart hun skaffet seg uvenner på høyresida i den sosialdemokratiske leiren. Spesielt ettersom hun feiret sine seire i triumferende vendinger og tuktet statsråder og regjeringssjef offentlig. Mange har trukket fram at det er et sammenfall mellom EU-standpunkt og venn/fiende i Valla-prosessen. Færre har trukket fram at Valla sikret Jens Stoltenberg en viktig seier i spørsmålet om pensjonsreform. Der spilte hun ikke på lag med venstresida.

Vallas fall var først og fremst resultat av hennes egen stil. Boka styrker oppfatningen om at hun var sin egen verste fiende og selv har hovedansvaret for at det gikk som det gikk. At venstresida i arbeiderbevegelsen samtidig har tapt en av sine viktigste aktører, er en annen sak. Men det er ikke det Valla-saken handler om.