Den desperate jakten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ingen bør misunne Erna Solberg akkurat nå. Hun mangler det meste. Velgere, støttespillere, framtidsutsikter, vinnersaker, alliansepartnere og en klar strategi. Til og med arvtakere. Det hun ikke mangler er mektige motstandere og konkurrenter.

De siste meningsmålingene reflekterer dette. De er nedslående. Internt i Høyre gir tillitsvalgte seg imellom uttrykk for sterk frustrasjon. Først og fremst på grunn av partiets situasjon. Men frustrasjon vil alltid ramme partiets ledelse. I medgang løftes ledere opp på suksessens kraftige bølger, i motgang gisper de etter luft i virvelstrømmene. Slik er politikkens og livets jernlov.

Men Høyre-lederen har nerver av stål og tykk hud. Hun gleder seg sikkert til dagens landsmøtetale. Hun blåser av sutring, avfeier intern strid om lederskapet og går på samme hva hun støter på. Til tross for motgang på meningsmålingene har Erna Solberg ambisjon om å bli statsminister i en borgerlig regjering. Hvordan den skal se ut, vet hun ikke ennå. Men enten det blir en mindretallsregjering av Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, eller en tilsvarende av Høyre og Fremskrittspartiet, mener hun Høyre vil ha en nøkkelrolle som et slags sentrum eller tyngdepunkt på borgerlig side. Forutsetningen er at de borgerlige partiene får flertall på Stortinget og at Høyre får så stor oppslutning at de har noe å slå i bordet med i eventuelle regjeringsforhandlinger. Med meningsmålinger på mellom 10 og 12 prosent ser det mildt sagt vanskelig ut. Men det utrolige er at det ser ut som om Erna har en plan. Hvis man ser riktig nøye etter.

Erna Solberg vet at velgere er flyktige vesener som er følsomme for svingninger. Det kan gi katastrofale målinger, men også overraskende gode valg, bare vindretningen er riktig i de avgjørende ukene. Kommer velgerne, faller også en del av de andre tingene på plass. De kan komme. Mange av dem som nå har satt seg på gjerdet eller har lånt sin meningsmålingssympati til Ap, kan komme tilbake, hvis arbeidsledigheten stiger og økonomien forverrer seg merkbart. Det kan også skje hvis det oppstår saker som regjeringen takler dårlig. Da vil misnøyen ramme Ap, og Høyre vil kunne få et oppsving. Da vil samtidig det faktum at både KrF, Venstre og Fremskrittspartiet vil samarbeide med Høyre gi politisk gevinst. I medgang vil Høyre lettere kunne framstå som den helt nødvendige bestanddelen enhver borgerlig regjering er avhengig av. Det er litt vanskelig nå, når Ap holder god høyde, og Frp alene er større enn de andre tre borgerlige partiene til sammen. Da står valget i de flestes øyne mellom Jens eller Jensen. For tida ser altså Ernas situasjon håpløs ut, men hun gir seg ikke.

Utspillet som var rettet mot sykepleiere og lærere var eksempel på dette. Høyre har tidligere vært mer bekymret for store offentlige utgifter enn for offentlig ansattes lønnsforhold. Partiet har tidligere mest henvendt seg til brukere av de offentlige tjenester, ikke til dem som arbeider i helse- og utdanningssektoren. Høyre har for eksempel overlatt til Venstre og SV og være lærernes parti, åpenbart fordi Høyre har vært mer opptatt av skolens innhold enn av lærernes arbeidsvilkår. Dermed har Høyre skjøvet store og viktige velgergrupper fra seg. Nå forsøker partiet å lokke dem til seg med løfter om høyere lønn. I tillegg

har partiet troverdighet blant de mange foreldre som er engstelige for at barna ikke går på en god nok skole. Til sammen er dette nokså store velgergrupper. Dette må kunne oppfattes som en målrettet, om enn litt desperat jakt på velgere.

Målrettet er også løftet om redusert arbeidsgiveravgift og andre lettelser til næringsdrivende. Det appellerer til selvstendig næringsdrivende som Frp etter hvert har forsynt seg grovt av. Det appellerer til ansatte i de samme bedriftene. Hvis jobben står i fare, vil de gi applaus til alle forslag som kan redde bedriften. Derfor kan noe så kjedelig som løfter og krav om redusert arbeidsgiveravgift gi flere velgere, bare det kommuniseres tydelig og godt i det rette øyeblikket.

Der er hovedproblemet. Høyre kommuniserer ikke tydelig. Partiet har ikke tegnet et klart nok bilde for velgerne. Før valget har Høyre flere prosjekter, et urealistisk A-prosjekt, som er et samarbeid mellom alle de fire borgerlige partiene, og to ulike B-prosjekter, en mindretallsregjering med Høyre og Frp og en mindretallsregjering med Sem-kameratene Høyre, Venstre og KrF. Velgerne vet ikke hva en stemme til Høyre vil resultere i. Siv Jensen? Dagfinn Høybråten? Lars Sponheim? Derfor går noen Høyre-sympatisører til Ap, andre til Frp, atter andre til Venstre. Taktiske velgere vil heller stemme på en mulig vinner enn en mulig taper. Ideologisk bevisste vil heller gi sin stemme til et parti som satser på et klart, realistisk regjeringsalternativ enn til et som helgarderer.