Den diskuterende rett

Høyesteretts historie kommer nå. Den vil vise at dommernes diskusjonslyst går i bølger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOR NOEN UKER SIDEN

trykte tidsskriftet Lov og Rett en artikkel av høyesterettsdommer Jens Edvin Skoghøy der han kritiserte kolleger fordi de i en dom ikke tok tilstrekkelig hensyn til Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Saken gjaldt spørsmålet om dobbel straff, og Skoghøy anbefalte at Høyesteretts avgjørelse blir anket til Den europeiske menneskerettsdomstolen. Det luktet rettspolitikk lang vei.

Og Skoghøy høstet storm. Sjefen for lovavdelingen i Justisdepartementet, ekspedisjonssjef Inge Lorange Backer, skrev i et debattinnlegg at Skoghøy opptrådte uhøvisk, og mente det var grunn til å sette spørsmålstegn ved hans vurderingsevne. For virkelig innsidere ble dette ganske pikant, siden Inge Lorange Backer er gift med en av Høyesteretts dommere, Karen Bruzelius. For det andre kunne det oppfattes som et sammenstøt mellom to akademiske jurister: Både Backer og Skoghøy har vært juridiske professorer med bred rettsvitenskapelig erfaring før de gikk i statens og rettens tjeneste.

MEN DET MEST INTERESSANTE

ved episoden er at den illustrerer noe som karakteriserer dagens Høyesterett i forhold til etterkrigsåras: Dette er en rett som diskuterer, både innad og utad. Skoghøy har rett nok valgt en vanskelig posisjon. Han er både innenfor og utenfor, både aktør og betrakter. Og det skaper inhabilitetssituasjoner. Men når det vekker oppsikt, er det på bakgrunn av den konsensusen som preget Høyesterett fra 1945 og fram til 1980-tallet. Det var lite rabalder enten justitiarius var den markerte Rolv Ryssdal eller den mindre profilerte Sverre Grette. Retten var preget av enighet og samdrektighet.

I DAG AVSIES

stadig vekk dommer med dissens, og stortingsbeslutningers grunnlovsmessighet blir prøvd. Ikke minst gjelder dissensene i saker som har med menneskerettigheter å gjøre. Dommerne er uenige seg imellom om i hvilken grad de internasjonale rettskildene bør slå inn i norsk rett. Dette kom f.eks. til uttrykk i Kjuus-dommen for noen år siden, der ytringsfrihet sto mot det vernet mot sjikane på etnisk eller religiøst grunnlag som loven også hjemler.

I det hele tatt: Hvis konflikt er et tegn på politisk aktivitet, er det mange gode eksempler under den nåværende retten. Og selv innenfor rettens fire vegger har det fra tid til annen vært så høy temperatur at det måtte slippes ut damp. Det skjedde f.eks. etter at Lund-kommisjonen under ledelse av høyesterettsdommer Kjetil Lund hadde kritisert kontrollutvalget for de hemmelige tjenestene, der en av dommerne, Jens Bugge, satt. I en lengre periode var stemningen ganske amper. Men diskusjonen har også gått intenst om andre saker, f.eks. om dommernes engasjement i voldgift og granskingskommisjoner, og andre utenomrettslige oppdrag.

HVA ER FORKLARINGEN

på at det er så markant forskjell på retten nå og de første tre- fire etterkrigstiåra? Om dette kan vi bare gjette. Det har nok noe med både tidsånd og personligheter å gjøre. Høyesteretts historiker, Erling Sandmo, som sammen med Nils Rune Langeland snart presenterer et tobinds verk - for øvrig etter sterke konflikter med rettens representant i redaksjonskomiteen - antar at konsensuslinja etter krigen var en følge av krigserfaringen, fellesprogrammet og ønsket om å stå sammen om å bygge landet. Det skapte idyll mellom statsmaktene. Rettens samfunnsmessige betydning ble vurdert i forhold til domsresultatets godhet for samfunnet. Menneskerettigheter og internasjonale rettskilder slo inn over norsk rettsliv for alvor i 1990-åra da individet kom i første rekke. I en slik overgangsperiode er det naturlig med rettslige nyanser. Sandmo mener for øvrig at det er stor likhet mellom retten i dag og retten i mellomkrigstida. For da var det også ofte dissenser, og kraftfulle personlige sammenstøt. Blant dommerne fantes fargerike personligheter som syndikalisten Arnold Hazeland og den radikale arbeiderpartimannen Thomas Bonnevie, som rett som det var markerte seg i rettsspørsmål også utenfor retten.

SLIK KAN MAN

si at Høyesteretts vilje til aktivisme går i bølger. Om retten synes i det institusjonelle landskapet, beror imidlertid også på rettens leder. Den forrige justitiarius, Carsten Smith, var selv en debattglad dommer, som dissenterte både ved domsavsigelser og på seminarer. Han ville ha en synlig rett, en rett som kunne opptre på linje med de andre statsmaktene. Høyesterett er et politisk organ, sa han. Og det er den naturligvis. Det er bare så synd at verken journalister eller statsvitere, ja, ikke engang Stortinget, interesserer seg for retten i det lyset. Men kanskje Carsten Smith var en Johannes døperen som varslet noe som skal komme?