Den ene mot de mange

Det kunne se ut som en tanke: Den utrettelige professor Anders Bratholm, som etter 17 år med motbør og trakassering i fjor kunne innkassere seier i bumerangsaken, lanserte bok om saken på én pressekonferanse, mens Platons samlede verker ble lansert på en annen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vidarforlagets utgivelse av et 2500 år gammelt forfatterskap har ikke bare filologisk interesse, det viste Tano-Aschehougs pressekonferanse i anledning Anders Bratholms bok om politivoldsaken i Bergen: «Politi, påtalemyndighet, presse og rettssikkerhet.» Platons lærer og hovedpersonen i hans dialoger, Sokrates, omtalte seg selv som en klegg på samfunnet. Hans oppgave var å avsløre falsk viten og lokke sine medborgere til erkjennelse av sannheten.

  • Bratholm har også villet få sannheten fram, avsløre maktmisbruk og urett i det komplekset som går under navn av bumerangsakene. Det lyktes Sokrates' samtidige å bringe ham til taushet ved å dømme ham til døden. En og annen har kanskje drømt om at Bratholm skulle få en liknende skjebne i de årene han har surret rundt politiets, rettsapparatets og pressens ører og stukket sin brodd på ømme punkter. I stedet satt han som en seirende Sokrates, omgitt av en hel generasjon samfunnskritikere.
  • Han seiret mer enn på egne vegne. De opprinnelige ofrene for politivolden i Bergen har fått oppreisning, det samme har voldsforskerne Edvard Vogt og Gunnar Nordhus som først avslørte maktmisbruket og deretter ble utsatt for årelang trakassering fra myndighetenes side - og den håndfull journalister som har trodd på og støttet forskerne mot makten. De var pinlig få.
  • Likevel begynte det hele med journalistikk. I midten av 70-åra brakte Dagbladet reportasjer om politivold i Bergen. Resultatet var todelt: Voldsforskerne Vogt og Nordhus fattet interesse for saken, og journalisten ble tiltalt for injurier. Voldsforskernes rapport førte til at Justisdepartementet nedsatte et granskingsutvalg, med professor Anders Bratholm som et av medlemmene. Når også den konkluderte med at politivold var mer utbredt enn antatt, reagerte politiet med å rette beskyldninger mot utvalget - og mot voldsofrene for falsk forklaring.
  • Det fortsatte med tiltak som minte Bratholm om juntastyret i Chile. Voldsofrene ble dømt til fengsel. Han selv ble tiltalt for injurier. Han, Nordhus og Vogt ble utsatt for personforfølgelse, journalister som grep tak i sakenble politianmeldt, Bratholm ble anklaget for å være agent for formann Mao. Amnesty International, som engasjerte seg i saken, ble mistenkeliggjort, og pressen, som skulle representere den kritiske fornuft og gå i bresjen for ytringsfrihet og fri forskning, stilte seg enten likegyldig eller på maktens side.
  • Først for halvannet år siden vedtok Høyesterett at sakene mot de opprinnelige voldsofrene skulle gjenopptas. Tre måneder seinere ble de sju voldsofrene frifunnet av Gulating lagmannsrett. Den eneste som ikke ga seg, var en journalist i Bergens Tidende, som etter Høyesteretts avgjørelse hevdet at den bare var en takk til Bratholm for lang og tro tjeneste.
  • På pressekonferansen trakk professor i statsvitenskap Bernt Hagtvet linjen til Toquevilles vurdering av demokratiet i Amerika for 165 år siden. Toqueville fryktet at meningstyranniet og kravet til konvensjonene kunne bli en trussel mot det åpne samfunn. Det bekrefter Anders Bratholms historie. Politimenn beskyttet hverandre og, som professor i journalistikk Rune Ottosen påpekte, var journalistene redde for å kritisere politiet, som i andre sammenhenger er viktige kilder. Og vi kan tilføye at den markedsfikserte troen på at bare siste nytt er godt nytt, gjorde journalistene lite villig til å ta i en så gammel sak.
  • Hagtvet stilte Bratholm inn i tradisjonen fra de store intellektuelle som Emile Zola og Bjørnstjerne Bjørnson. Men bak dem alle smiler Sokrates. Det motet som skal til for å beskylde makta for å fare med løgn, eller stå opp mot den kompakte majoriteten, forutsetter en visshet om at sannheten ikke ligger i tradisjonen, men i egen erkjennelse. Den innsikten finner vi først i Platons Sokrates-skikkelse. La oss derfor håpe at de to pressekonferansene peker i hver sin retning: Bratholms bakover, mot hendelser som tilhører fortida, om den enn knapt er overstått. Platon-lanseringen bør peke framover, mot at også vi i Norge lærer selvstendig tenkning.