Den ene mot oss mange

I krokene i det offentlige rom har det den siste uka foregått en viktig mediedebatt. Saken som har utløst debatten er rapporten som analyser medienes dekning og oppførsel da den 12 år gammel Kristin Juel Johannesen fra Hedrum ble drept i august ifjor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

'Full skjæring' er den dekkende tittelen på medieforskerne Svein Brurås og Lars Arve Røsslands rapport om Hedrum-saken. En rapport Norsk Journalistlag tok initiativet til på bakgrunn av sterk kritikk, ikke minst fra talsmenn for den dreptes familie.

,,I et land der vi med en viss rett roser oss av medier med både høy etisk standard og tendens til folkeskikk, opplever vi med ujevne mellomrom saker der det meste ser ut til å gå galt. Drapet i sommervarme Vestfold var en slik sak, er den klare konklusjonen i 'Full skjæring'. I en rapport som analyserer kompliserte sammenhenger og saksforhold der andre har for vane å henfalle til lettvint moralisering kommer en nesten samlet presse meget dårlig ut.

,,Det gjelder også oss her i Dagbladet. Vi kritiseres for å ha identifisert drapsofferet før foreldrene hadde gitt sin tillatelse, for arbeidsmetoder i forbindelse med identifiseringen, og for måten vi organiserte vårt eget reportasjearbeid. Flere medier får kritikk for måten journalistene opptrådte på i nærmiljøet: Seks helikoptere var i lufta i løpet av et lite døgn, etter at Aftenposten drev lavtflyging over åstedet før offeret var brakt bort ble det innført høydebegrensning. VG må tåle kritikk for både arbeidsmetoder og spekulative nyhetsoppslag. TV2 og Østlands-Posten får sin del av kritikken. Det gjør også vårt nasjonale nyhetsbyrå Scanpix.

,,Rapporten gjør inntrykk fordi den så konkret og innsiktsfullt dokumenterer hvilket samlet mediepress som oppstår når det som defineres som store nyhetssaker eksploderer i offentligheten. Det er som å spalte nyhetsatomet, for å låne et bilde fra Dagsavisens mediekommentator Anders Giæver: 'En kolossal, innestengt energi frigjøres og tar veier det er vanskelig å forutse. Det oppstår en redaksjonell fartsblindhet,' skriver Giæver som konstaterer at selv om et par sommervikarer får sin del av skylda 'blir alle journalister lett til sommervikarer' i ekstreme situasjoner.

,,Det moderne medietrollet har en kropp, men mange hoder. Og Hedrum-rapporten gir et vektig bidrag til å forstå hvordan vi kan oppleves av dem som ikke ser medienes oppdrag, men opplever trykket fra femti journalister og fotografer. I den vesle Vestfold-bygda slo naboer og venner opp sitt beskyttende telt ved huset til den dreptes familie, raskt og effektfullt døpt til 'skammens telt'. Vi som arbeider i mediene vet at ingen hadde planer om å invadere den sørgende familien - rapporten avkrefter da også de villeste ryktene om mediefolks oppførsel - men vi vet også at offerets nærmiljø trodde vi ville det.

,,Det er en skremmende observasjon: 'Noen måtte fungere som en 'fiende' i denne tunge og tragiske situasjonen,' skriver de to forskerne og siterer Hedrum-presten som understreker 'de pårørendes behov for å kanalisere sin aggresjon i en slik situasjon. Først blir aggresjonen rettet mot Gud, mot kirken, mot presten, så mot pressen.' Raseriet overfor det grufulle og meningsløse kombinert med den vonde maktesløsheten går opp i en enhet der sørgende bygdefolk finner et punkt hvor man opplever at noe likevel kan gjøres: Vaktholdet. 'Det ble en slags terapi for oss,' som en av dem uttrykker det.

,,Forståelsen av sammenhenger som dette gjør Hedrum-rapporten til et av de viktigste diskusjonsgrunnlag som er laget om kriminal- og ulykkesreportasje. Det er satt ord på den intense følelsen av å være den ene mot oss mange. En følelse vi mediefolk - som opplever oss selv som utpregede individualister - må bruke mye menneskelig fantasi og innsikt for å forstå.