Den eneste ene

Hvor naturlig er det å elske to personer på en gang?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DU KAN LIKE

godt lære deg ordet med en gang: Polyamorøs. I et samfunn der samlivsformene våre er i stadig endring, er svenskene enda en gang i forkant med å skape aksept for en ny levemåte. Den polyamorøse elsker ikke en, men mange, og vil helst leve med dem samtidig. Men hvor naturlig er det å elske eller å bli forelsket i to mennesker på en gang?

FENOMENET ER IKKE

nytt. Begrepet polygami (flergifte) er allerede velkjent, og i USA har de polyamorøse avholdt årlige kongresser siden midten av 80-tallet, og de har sitt eget tidsskrift «Loving more», ifølge NRK Radio. Nylig har bevegelsen fått avdelinger i Sverige og i Danmark og flere nordmenn er også medlemmer. Nå har den svenske forgreiningen startet kampen for å få politikerne til å forstå at polygami må legaliseres, og i ulike nettfora går debatten høyt om toleranse, eiendomsrett og sjalusi. Samtidig har representanter for Miljöpartiet gått i bresjen for at Svenska Akademin skal ta ordet polyamorøs inn i ordboka.

SELV OM DEBATTEN

om polyamorøse kan arte seg noe kuriøs, åpner den for viktige spørsmål om mangel på språk for å analysere samlivsformer i endring. Det livslange ekteskapet er fortsatt idealet, og mange jobber hardt for å få tosomheten til å fungere. Men i realiteten er det livslange monogamiet allerede avløst av seriemonogamiet. I tillegg viser statistikken at de fleste nordmenn lever enslig.

NORMEN ER ALTSÅ

endret, men vi mangler et analysespråk for det som skjer, hevder kjønnsforsker Wenche Mühleisen. Når vi ikke lykkes med våre små liv, blir vi henvist til sosionomer, familierådgivere og terapirommet for å løse problemene. Ifølge Mühleisen er ikke dette individuelle problem, men dypt alvorlige samfunnsspørsmål som må opp i offentligheten. Det finnes mye hverdagslig ulykke og skam fordi vi mangler språk for disse endringene. Sånn sett er de polyamorøse et svar på tausheten.

MüHLEISEN PEKER PÅ

den endringen som har skjedd siden den romantiske forestillingen om kjærligheten oppsto på slutten av 1700-tallet. Inntil da var det å inngå ekteskap en forretningsallianse mellom familier. Først på 1800-tallet ble den individuelle og romantiske kjærligheten en del av språket vårt i takt med at klassene endret seg og kvinnens stilling ble styrket. Spørsmålet Mühleisen reiser er om vi ikke i 2004 trenger nye svar på 1960-tallets forestillinger om den lykkelige kjernefamilien.

SELV OM VI

lever i seriemonogami, er regelen likevel en etter hverandre og ikke samtidig. Derfor har de polyamorøse små muligheter for å lykkes i sin kamp for legalisering. Selv om de fleste mennesker har erfart å elske en og bli forelsket i en ny, er menneskepsyken fortsatt forankret i eiendomsretten og behovet for å føle seg unik i den andres øyne.

OG DEN ENESTE

institusjonen som sannsynligvis aldri vil endre seg er selve forelskelsen. Man kan ikke være forelsket i to mennesker samtidig. Den stormende forelskelse staker ut en absolutt retning for mennesket, ifølge sosiologen Francesco Alberoni. Selv om det moderne individets følelsesliv er komplekst, kan ikke sinnet flytte seg mot to helt ulike mål samtidig. Derfor vil forelskelsen for alltid være eksklusiv og forbeholdt den eneste ene.