Den enkeltes rett

50-årsdagen for FNs menneskerettighetserklæring er ikke bare en markering av individuelle og sosiale rettigheter, men en påminnelse om at den enkeltes rettigheter står over stat og nasjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ideen om menneskets rettigheter er nesten like gammel som historien selv. Den har røtter i gresk filosofi og religiøs tenkning, men først og fremst i naturrettstradisjonen, som gir mennesket rettigheter i kraft av å være menneske.

  • Den første politiske formulering av ideen om menneskets ukrenkelige rett og verdighet finnes i de nordamerikanske staters uavhengighetserklæring i 1776: «Vi betrakter disse sannheter som selvinnlysende: - at alle mennesker er skapt like, - at alle er gitt visse umistelige rettigheter av sin Skaper og at liv, frihet og rett til å strebe etter lykke hører med til dem.» Uavhengighetserklæringen omtaler og henvender seg til alle mennesker, men sammenhengen tilsier at det er den gryende amerikanske stat og den nyfødte amerikanske nasjon som garanterer rettighetene.
  • 13 år seinere, ved inngangen til den franske revolusjon ble menneskerettighetene formulert på ny. Nå er «Skaperen» erstattet av fornuften, eller «Det høyeste vesen», og nasjonen er uttrykkelig rettighetenes garantist: «Ethvert suverenitetsprinsipp bygger i sitt vesen på nasjonen. Ingen sammenslutning eller noe individ kan utøve autoritet som ikke uttrykkelig stammer fra nasjonen,» heter det i artikkel 3.
  • «På ruinene av den tilintetgjorte overtro må vi grunnlegge den eneste naturreligion som verken kjenner sekter eller mysterier,» uttalte Marie Joseph Chenier til konventet i 1793: «Dens eneste dogme er likheten, dens predikanter er våre lovgivere, dens prester statens utøvende organer.» Den tyske kulturhistorikeren Rudolf Rocker hevder at nasjonalismen er demokratiets religion. Gjennom den franske revolusjon ble demokrati og rettigheter tilsynelatende uløselig knyttet til nasjonen.
  • Men bare tilsynelatende: «Det skal ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område som en person hører til,» heter det i FN-erklæringen, «enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende eller på annen måte har begrenset suverenitet.» Nå er det er verken en Skaper eller nasjonen som gir menneskene rettigheter, men deres fødsel som frie, og deres «fornuft og samvittighet». Derfor «bør de handle mot hverandre i brorskapets ånd», som det heter.
  • Historisk og filosofisk er utviklingen logisk, ikke bare fordi FN-erklæringen ble nedskrevet umiddelbart etter de verste nasjonalistiske eksesser verden til da hadde sett. Ved siden av vilkårlige tyranner er det hensynet til kollektivet som til alle tider har truet den enkeltes verdighet og rett. Overgrep mot individet, eller krav om at han eller hun skal tenke, handle og overhodet leve sånn og slik, rettferdiggjøres med henvisning til et fellesskap, tradisjon eller kultur. Med FN-erklæringen ble den enkeltes rettighet like suveren som statene tradisjonelt har vært. Men hvem skal da garantere for rettighetene og sørge for at de overholdes? I virkelighetens verden strekker fornuft og samvittighet sjelden til.
  • Vedtaket i år om å opprette en internasjonal straffedomstol og anholdelsen av den chilenske eksdiktatoren Augusto Pinochet er begge tegn på anslag til en ny statsskikk basert på menneskerettigheter og ikke statsrettigheter. Prøvesteinen blir om en statsmann med legitim makt eller seierherrene i en konflikt blir stilt for retten. Vi kan trygt slå fast at det i så fall blir meget lenge til. Vi kan også slå fast at en slik statsskikk ikke uten videre vil bryte med den gamle, fordi den synes å kreve et verdenspoliti. Og hvem skal vel kunne spille den rollen uten den sterkeste statsmakten?
  • Det kan reises mange innvendinger mot Menneskerettighetserklæringen, den er full av store ord, grandiose formuleringer - og detaljerte forordninger. Det finnes ikke ett land hvor ikke én eller flere av artiklene brytes daglig, noe som fører til at alle kan framheve bestemmelser som de overholder, men som brytes av deres kritikere. Men selv det største tårn begynner som kjent på bakken. Tatt i betraktning av hvor lang tid det har tatt å formulere en felles erklæring, er det byggverk vi i dag feirer blitt forbløffende høyt på bare 50 år.