Den ensomme ridder

Samfunnets kvalitet kan måles på respekten for avvikerne, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

DET SIES AT samfunnet stadig blir kaldere. Jeg vet ikke hvor sant det egentlig er. Var samfunnet så varmt den gang klasseskillene var tårnhøye og den moralske kontrollen mer effektiv? Kanskje er det heller slik at vår felles varmestue nok er blitt større, men at vi fremdeles bruker dørvakt når avvikerne banker på. Slike enkle refleksjoner kalles gjerne juletanker. Vi er jo inne i den korte perioden hvor døren er høy og porten vid, og hvor den digitale barmhjertighet åpner for at du kan kjøpe ei geit til de fattige med noen raske tastetrykk.

DET ER PRESIS i slike tider jeg griper meg selv i et dypt savn etter Cornelis Vreeswijk. Tjue år etter at han døde – sydende av kreft og dop – er hans kunst like levende. Men Cornelis dikter ikke mer, og det merkes. Ingen i Norden har klart å fylle hans plass, en vaklevoren trone som ble holdt oppe av et varmt hjerte, store kunnskaper, grunnfestet musikalitet og en spiss tunge. Vi har ingen som med samme kraft kan refse grådigheten og dumheten og samtidig se poesien og verdien i menneskenes liv på de laveste trappetrinn. I november ville han fylt 70 år, en begivenhet som stort sett ble forbigått i stillhet både i Sverige og Norge.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer