DET SIES AT samfunnet stadig blir kaldere. Jeg vet ikke hvor sant det egentlig er. Var samfunnet så varmt den gang klasseskillene var tårnhøye og den moralske kontrollen mer effektiv? Kanskje er det heller slik at vår felles varmestue nok er blitt større, men at vi fremdeles bruker dørvakt når avvikerne banker på. Slike enkle refleksjoner kalles gjerne juletanker. Vi er jo inne i den korte perioden hvor døren er høy og porten vid, og hvor den digitale barmhjertighet åpner for at du kan kjøpe ei geit til de fattige med noen raske tastetrykk.

DET ER PRESIS i slike tider jeg griper meg selv i et dypt savn etter Cornelis Vreeswijk. Tjue år etter at han døde – sydende av kreft og dop – er hans kunst like levende. Men Cornelis dikter ikke mer, og det merkes. Ingen i Norden har klart å fylle hans plass, en vaklevoren trone som ble holdt oppe av et varmt hjerte, store kunnskaper, grunnfestet musikalitet og en spiss tunge. Vi har ingen som med samme kraft kan refse grådigheten og dumheten og samtidig se poesien og verdien i menneskenes liv på de laveste trappetrinn. I november ville han fylt 70 år, en begivenhet som stort sett ble forbigått i stillhet både i Sverige og Norge.