Den ensomme ridder

Samfunnets kvalitet kan måles på respekten for avvikerne, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET SIES AT samfunnet stadig blir kaldere. Jeg vet ikke hvor sant det egentlig er. Var samfunnet så varmt den gang klasseskillene var tårnhøye og den moralske kontrollen mer effektiv? Kanskje er det heller slik at vår felles varmestue nok er blitt større, men at vi fremdeles bruker dørvakt når avvikerne banker på. Slike enkle refleksjoner kalles gjerne juletanker. Vi er jo inne i den korte perioden hvor døren er høy og porten vid, og hvor den digitale barmhjertighet åpner for at du kan kjøpe ei geit til de fattige med noen raske tastetrykk.

DET ER PRESIS i slike tider jeg griper meg selv i et dypt savn etter Cornelis Vreeswijk. Tjue år etter at han døde – sydende av kreft og dop – er hans kunst like levende. Men Cornelis dikter ikke mer, og det merkes. Ingen i Norden har klart å fylle hans plass, en vaklevoren trone som ble holdt oppe av et varmt hjerte, store kunnskaper, grunnfestet musikalitet og en spiss tunge. Vi har ingen som med samme kraft kan refse grådigheten og dumheten og samtidig se poesien og verdien i menneskenes liv på de laveste trappetrinn. I november ville han fylt 70 år, en begivenhet som stort sett ble forbigått i stillhet både i Sverige og Norge.

OMTRENT SAMTIDIG føk festrakettene til værs for Astrid Lindgren, en annen svensk kunstner med en stor plass i nordmenns hjerter. Tausheten rundt Vreeswijk og den kraftfulle, offisielle markeringen av Lindgrens 100-årsjubileum, gir i seg selv grunn til ettertanke. Kanskje kan vi søke forklaringen i de to kunstnernes personlighet og i det litterære univers de skapte. Kanskje forteller det noe om hvor grensene for sanksjonert avvik går i vår tid.

LINDGREN-JUBILEET ga oss gjensyn med hele forfatterens diktede persongalleri: Pippi, Emil, Ronja, Karlsson osv. De er hovedpersoner i et litterært univers barn elsker og de voksne kan godta. Barn elsker Lindgrens figurer fordi de er bevisste og handlekraftige avvikere med opprørske trekk. De har skjønt at likeverd oftere er viktigere enn likhet. De voksne blir sjarmert og godtar det hele fordi avviket tross alt er lavt dosert. Pippi er individualist, ikke reformator i særlig bredde. Den kruttønna Emil tenner på, er hans egen far osv. De fleste av Lindgrens figurer er helter eller forbilder.

CORNELIS UNIVERS har mørkere og mer komplekse drag. Det er ikke noe friskt over gatejenta Fiffiga Nanette. Polaren Pär er ingen idealist, men tørst sosialklient og halvt selvportrett. Den unge rampen på feriekoloni tenner på brakka, og man trenger ikke være jurist for å skjønne hva Mördar Anders har gjort. Samtidig så synger barna på Karl Johan. Lasse Liten er egentlig for god for denne verden og Cecilia Lind gir aldrende menn håp om ekte kjærlighet. Cornelis fanger hele menneskets spenn.

DETTE SPENNET er også stedet hvor man skal lete etter den politiske kunstneren Vreeswijk. At han ved ett valg lot seg rive med og drev valgkamp for Vänsterpartiet, er i denne sammenheng uinteressant. For selv om en rekke av han sanger og tekster har klar politisk brodd – ikke minst de som handler om krig og imperialisme – så ville Cornelis ikke være noen agitator. Som de fleste ekte kunstnere vek han tilbake for å ta i bruk de bredeste malerpenslene. Vreeswijks kunstneriske metode er i stedet i slekt med musikkens og diktningens urgamle røtter: Du skal fortelle en historie om mennesker med andre erfaringer enn våre.

SLIK FORENTE han sosial og politisk bevissthet med et høyt kunstnerisk nivå. Beretningene om enkeltpersoner i samfunnets randsoner var selvstendige historier, men også en politisk fortellermetode.

Han behersket suverent form og stil, men framfor alt hadde Vreeswijk noe å melde. Det var disse meldingene – i kombinasjon med en uvøren livsstil og manglende selvtillit – som brakte ham på kant med det svenske etablissementet gang på gang. Cornelis Vreeswijk vandret for langt ut på avvikets fløy, og hans offentlige ettermæle er ennå preget av det.

DET FINNES POLITIKK i all kunst, men ikke kunst i all politisk kunst. Goyas bilder av henrettelser under Napoleonskrigene, beveger oss ennå. Hoffmaleren Davids pompøse bilder av keiseren gjør det ikke. Den krevende oppgaven er å finne strengen som forener mening og metode. Veien dit er vanskelig og ofte ensom. Det var ikke uten grunn at Cornelis Vreeswijk sang om seg selv som den ensomme ridderen. Men han nådde målet.