Den evige Dr. Gonzo

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Vi kan ikke, verken i litteraturen eller i resten av livet, leve i en konstant tilstand av revolusjon». Disse ordene ble ytret for drøye 60 år siden av T.S. Eliot og oppsummerer alt reporteren Hunter Stockton Thompson ikke sto for. Mannen som helt fra startet kalte seg gonzo-journalist – en tittel han hele sin karriere var alene om å fortjene fullt ut – levde i en konstant tilstand av opprør mot tilværelsen og alt dens vesen.

Det har vært gode tider for oss thompsonitter de siste åra – bortsett fra det faktum at mannen selv tok sitt eget liv i 2005.

En jevn strøm av memoarer, fotobøker, antologier, DVD-er, lydopptak og biografier har sett dagens lys etter at hans aske ble skutt ut av en kanon til sin siste hvile.

Stadig blir det klarere at Thompson tilhører den amerikanske litteraturhistorien, i likhet med hans forgjengere Mark Twain, Ernest Hemingway og Jack Kerouac.

67 år gammel snurret Dr. Gonzo stolen sin på plass foran skrivemaskinen en siste gang. Det rommet vi andre kaller kjøkken gjorde tjeneste som Hunter S Thompsons kommandosentral. Her hadde han alt han trengte for å leve innenfor rekkevidde, TV, kjøleskap, mojo wire og en av hans IBM Selectric – en i en lang rad av denne skrivemaskinmodellen som så ofte ble gjenstand for hans, eh, utagerende oppførsel når setningene ikke oppførte seg som han ville. Her hadde Hunter S Thompson også alt han trengte for å dø.

Isak Babels maksime tør være kjent; et korrekt plassert komma er mer dødbringende enn hvilket som helst blankvåpen. Dette var en kunst Hunter S. Thompson eksellerte i.

Men punktum valgte han å sette med et av sine mange skytevåpen, som forfatterne Ernest Hemingway og Richard Brautigan før ham. Patetisk mener noen, som for eksempel skuespilleren og kameraten Michael Madsen ga klart uttrykk for da han besøkte Oslo før jul. Modig og like individualistisk som livet han levde, mener andre.

Thompson hadde åpenbart ikke følt seg bra på lenge. Svartsynet hadde festet grepet, han følte at han hadde gjort alt han hadde blitt eksplodert på jorda for å gjøre. Vitsene tørket inn og kroppen begynte å svikte. Ikke engang det å fyre av ei bombe eller to i hagen eller å pleie nær omgang med sine trofaste venner Syre&Sprit var til noen hjelp.

Han forsvant inn i seg selv, han hørte ikke lenger oppmerksomt på hva vennene snakket om og han byttet ut høyoktan musikk mot mer melankolsk drivstoff.

Alex Gibneys ferske dokumentar med den noe forslitte tittelen «Gonzo – The Life & Work of Dr. Hunter S. Thompson» er et skjellsettende møte med Thompson på det beste og det aller verste, fra debutboka «Hell’s Angels» (1966) med sin sakprosa av ypperste klasse til reaksjonen på og analysen av 11. september, eitrende forbanna&puerilt vås av verste patriotiske slag – med andre ord langt fra den Thompson som begunstiget magasinet Rolling Stones lesere med sin galskap og sine geniale setninger gjennom mer enn tre tiår.

Tom Wolfe blir ofte kalt en av de viktigste av de såkalte nyjournalistene som trådte fram på 1960-tallet, en sjanger som seinere har fått avløpere i «literary journalism» og «new new journalism». Det får så være, men i mine øyne rekker ikke Wolfe verken Joan Didion, Gay Talese eller Hunter S. Thompson til de ikke-eksisterende shortsknærne som skribent.

En hvit dress og tørr distanse gjør ingen reporter, men intenst nærvær i høylytte skjorter og skarpe observasjoner nedfelt i besettende setninger har fått det til å gløde i korttidsminnet og sprake i tinninglappene hos mang en påvirkelig leser av Thompson.

Kunne man tappet hans skrivekunst på flaske ville resultatet blitt et reseptbelagt fluidum med bevissthetsutvidende virkning.

Thompson utforsker hvordan samfunnet avføder individer, grupperinger og meninger som er en forlengelse av samfunnet selv-til tross for at de ofte blir tillagt en subversiv og opprørsk kvalitet – når de da ikke simpelhet bare er erkereaksjonære i hele sitt vesen. Det som gjør Thompson til en fabelaktig journalist i enkeltes øyne og en sjarlatan i andres er hans totale fryktløshet når det gjelder å blande fakta og diktning.

Shaken, stirred og intravenøst subjektiv heller enn objektiv, balansert og ufarlig. Thompson tør å velge side. Om han skulle slumpe til å velge feil side ser han ingen grunn til å be om unnskyldning. Jeg blir ofte heit på øra når jeg leser Thompson, men jeg beundrer hans standhaftighet. Man vet hvor man har Thompson, og det er mye nyttigere enn ullen uforutsigbarhet. Også er han så jævlig fin å lese når han senker skuldrene og ambisjonene – jeg leser ofte om igjen hans småstykker om det avblekete, enten det gir seg til kjenne i form av tatoveringer, hanekamp eller, ja nesten hva som helst som ikke er politikk.

Av samme grunn er jeg uforholdsmessig glad i Thompsons lenge u-utgitte roman The Rum Diary. Den ble påbegynt i 1959, før doublewhammyen «Hell’s Angels» (1966) og «Fear and Loathing in Las Vegas» (1971) planta ham ettertrykkelig på journalistikkens kaffebord i converse og bermudashorts. Romanen ble gjennomrefusert og utgitt først i 1998. Den er Thompsons egen versjon av Hemingways «Og solen går sin gang» med handlingen lagt til Puerto Rico. Til tross for at romanen åpenbart er skrevet at en forfatter som identifiserer seg i mye sterkere grad med James Gatz – bedre kjent som den store Gatsby – enn med Hemingways alter ego Jake Barnes.

En annen av mine favoritter er den, sjøl etter Thompsonsk målestokk, bisarre kortromanen «Curse of Lono», illustrert av hans lojalt selvutslettende sidekick Ralph Steadman, den britiske tegneren som fra første stund fanget den kontrollerte villskapen i Thomsons prosjekt. For å få nytt perspektiv på ordet vennskap anbefaler jeg alle på det sterkeste å lese hans bok om Thompson, «The Joke’s Over» (2006) om deres samarbeid og mildt sagt spesielle versjon av nettopp kameratskap.

Men Thompsons varige arv, hans litterære testamente til oss andre, er og blir romanen «Fear and Loathing in Las Vegas». I kjølvannet av denne sprelske reiseskildringen kommer reportasjeboka om valgkampen i USA i 1972 fossende; den kompromissløse «Fear and Loathing: On the Campaign Trail 1972», dessuten essay/artikkelsamlingen «The Great Shark Hunt» (1979). Den er heller ikke til å kimse av.

«Fear and Loathing in Las Vegas» skapte stjernen Hunter S Thompson. Men i stjernens hale fulgte myten. Rennoméet som skulle vokse seg så sterk at det til slutt ble det svarte hullet som slukte all skapende energi. Det var denne myten Hunter S Thompson gikk seg så vill i at han til slutt forsvant.

«Fear and Loathing in Las Vegas» kommer aldri til å forsvinne. Den er en enestående bok på alle måter. Nådeløs, velformulert og nattsvart er den en undergangsvisjon à la Joseph Conrads «Mørkets hjerte» for Peace& Love-generasjonen, et fryktinngytende blikk inn i den avgrunnen hvor den amerikanske drømmen forsvant lukt ned. Opprinnelig publisert i to påfølgende nummer av Rolling Stone i november 1971 og i bokform året etter er den kanskje det mest strøkne eksemplet på destillert galskap gitt en litterær form. Ikke et ord for mye, ikke et feilplassert komma, ikke en flaggermus for lite.

«Plutselig fôr et forferdelig brøl ned over oss og himmelen var full av noe som liknet digre flaggermus som stupte og skrek og flakset rundt bilen; den hadde marsjfart på hundreogseksti, med taket foldet sammen, for vi var på vei til Las Vegas.» Ikke «Walden» akkurat, men jeg tyr likevel til Thoreaus ord: «… livet trengt opp i et hjørne og redusert til dets mest nakne form.»

Terje Thorsen er bokanmelder

i Dagbladet