«Den evige fred»

Kløfta mellom USA og Europa - særlig Frankrike og Tyskland - er utvidet mens Irak har vært gjenstand for debatt. Hva er det som skjer?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

UENIGHETEN OVER Atlanterhavet om Irak kan også sees som en strid om hvilken rettsorden som skal gjelde i verden. I en viss forstand kan man si at Europa har beveget seg i retning krav om en internasjonal orden der lov, ikke makt, er det styrende prinsippet. Den kjente tyske sosiologen Ulrich Beck har formulert det slagordmessig i en parafrase over et 68-ordtak: «Make law, not war.» Den britiske historikeren Timothy Garton Ash refererer i siste nummer av New York Review of Books Robert Kagan fra Carnegies fredsfond, som mener at Europa har sluttet seg til forestillinger fra filosofen Immanuel Kant om en verden styrt av «lover og regler, diplomati og samarbeid», mens USA forblir i en Hobbesiansk verden der militær makt er nøkkelen til å nå internasjonale mål.

GARTON ASH tviler på analysen, men innrømmer at både europeere og amerikanere egentlig håper at den er riktig. Samtidig er det også en rekke andre iakttakere som er opptatt av utviklingstrekk i den europeiske offentligheten som peker i retning av det både Beck og Kagan beskriver: en europeisk versjon av det franske sivilisatoriske idealet med røtter i revolusjonen, som dyrkes i skole, akademia og den politiske offentligheten. Den tyske politiske veteranen Karl Kaiser har formulert det slik: «Europeerne har gjort noe som ikke noen andre har gjort tidligere, de har skapt en fredssone der krig er utelukket. Europeerne er overbevist om at denne modellen bør kunne gjelde også for andre deler av verden.»

ULRICH BECK ser europeernes forhold til USAs krigsforberedelser i sammenheng med arbeidet for å få til andre internasjonalt bindende avtaler for å løse globale problemer, f.eks. klimaspørsmålene, utviklingsbistand og en internasjonal krigsforbryterdomstol. På alle disse områdene står som kjent USA på et annet standpunkt. Slik ser han Europa som det moderne og framtidsrettede fellesskap, mens USA er det gamle, som bygger på nasjonalstatens overherredømme. Dette er naturligvis blitt forsterket av den messianske konservatismen som nå preger amerikansk politikk. Selv europeiske konservative vemmes ved disse holdningene. Så seint som under sitt besøk på Bushs ranch i forrige uke sa den spanske statsminister Aznar at europeerne ikke orker med Rumsfeld. Og Aznar er tross alt en av dem som støtter den harde linjen overfor Saddam.

BECKS IDÉ ER AT i det markedsstyrte samfunn må demokratiet skape orden i det individualiserte kaos - som blant annet også terrorismen er et uttrykk for. Nettopp der forskjellen mellom det nasjonale og det internasjonale forsvinner, må det treffes politiske beslutninger. Becks siste bok på norsk, «Globalisering og individualisering», er nå under utgivelse, og bind tre, «Krig og terror», er nettopp utkommet på Abstrakt forlag. Her viser han hvordan demokratiet er kommet under press i USA i skyggen av terrorismen. USA har utstedt en ubegrenset jaktlisens på terrorister fordi de er en «trussel mot menneskeheten». Og siden logikken i dette er at terrorister ikke handler isolert, men med støtte fra «onde» stater, har president George W. Bush utviklet en ny militær doktrine som gir USA rett til å intervenere mot stater som truer landet med sin «ondskap», ut fra retten til selvforsvar. Selvforsvar er som kjent ett av kravene til en rettferdig krig i henhold til folkeretten. Slik utsteder USA en universell krigserklæring mot stater som landet ikke er blitt angrepet av, ja, knapt truet av.

DETTE PRIVATISERTE fiendebildet må imidlertid stadig omskapes - fordi det ikke er knyttet til stater, slik fiendebildet var tidligere, men til et abstrakt begrep - «det onde». Derfor er oppmerksomheten nå flyttet fra Osama bin Laden og al-Qaida - som skulle tas «dead or alive» - via Taliban til Saddam Hussein. Fiendskapet til Saddam begrunnes noen ganger med at han har kjernevåpen, noen ganger med at han er i ledtog med Osama og andre ganger med at han er ond. Denne uka proklamerte Bush at han ved å fjerne Saddam vil skaffe demokrati til Midtøsten. Bush tar også avstikkere til småonder som mulla Krekar. Det fins al-Qaida-nettverk «i minst et dusin land», sier Bush. Gjett om bin Laden jubler over denne anerkjennelsen av al-Qaidas globale makt.

GRUNNLAGET FOR DETTE handlingsmønsteret er, ifølge Beck, den angstkulturen som har preget USA siden 11. september 2001. Det er innenfor denne kulturen det nå utvikles antidemokratiske systemer til å overvåke, avlytte og internere. Dette er ikke bare kortsiktig, det er farlig, mener Beck, og siterer den store amerikanske statsmannen Benjamin Franklin, som for 250 år siden sa at et folk som oppgir «grunnleggende friheter for å oppnå en smule midlertidig sikkerhet, fortjener verken frihet eller sikkerhet».

DET ER I FORHOLD TIL denne handlingsstrategien europeerne reagerer. Beck viser til Kants begrep «den evige fred» - forstått som en gradvis tilnærming til en fornuftig internasjonal rettstilstand som bygger på menneskerettigheter og demokrati, og som i sin tid sto i kontrast til Bismarcks «blod og jern»-politikk. Når Sikkerhetsrådet i Irak-debattene de siste ukene blir omgjort til en reelt diskuterende forsamling, er det kanskje et uttrykk for at verden er på den Kantske veien, den som kan ende i en internasjonal offentlighet. I den forstand er det et politisk Europa mer enn byråkratenes og generalenes Europa som har latt sin stemme høre de siste ukene - først i gatene der millioner marsjerte, så i de diskuterende fora. Det kan være en europeisk bevissthet vi ser vokse fram som har en konstitusjonalisering av det globale samfunnslivet som mål: Make law, not war.