UENIGHETEN OVER Atlanterhavet om Irak kan også sees som en strid om hvilken rettsorden som skal gjelde i verden. I en viss forstand kan man si at Europa har beveget seg i retning krav om en internasjonal orden der lov, ikke makt, er det styrende prinsippet. Den kjente tyske sosiologen Ulrich Beck har formulert det slagordmessig i en parafrase over et 68-ordtak: «Make law, not war.» Den britiske historikeren Timothy Garton Ash refererer i siste nummer av New York Review of Books Robert Kagan fra Carnegies fredsfond, som mener at Europa har sluttet seg til forestillinger fra filosofen Immanuel Kant om en verden styrt av «lover og regler, diplomati og samarbeid», mens USA forblir i en Hobbesiansk verden der militær makt er nøkkelen til å nå internasjonale mål.

GARTON ASH tviler på analysen, men innrømmer at både europeere og amerikanere egentlig håper at den er riktig. Samtidig er det også en rekke andre iakttakere som er opptatt av utviklingstrekk i den europeiske offentligheten som peker i retning av det både Beck og Kagan beskriver: en europeisk versjon av det franske sivilisatoriske idealet med røtter i revolusjonen, som dyrkes i skole, akademia og den politiske offentligheten. Den tyske politiske veteranen Karl Kaiser har formulert det slik: «Europeerne har gjort noe som ikke noen andre har gjort tidligere, de har skapt en fredssone der krig er utelukket. Europeerne er overbevist om at denne modellen bør kunne gjelde også for andre deler av verden.»