Den evige kritikken

Norsk mediekritikk er en kritikk av krimjournalistikken. Drapet på Anna Lindh har igjen aktualisert medieetiske grenseoppganger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET FALLER FRA

tid til annen i min lodd å gå i forsvar for Dagbladets journalistikk. Særlig blåser det friskt over sjampanjeglassene hvis det er en kriminalsak som rulles opp. Da hender det nok at jeg også føler at jeg forsvarer det uforsvarlige. Men krimreportasjen har en sentral plass i den moderne nyhetsavisa. Leserne vil gjerne ha den. De har nok både legitime og ikke så legitime behov for den informasjonen den handler om. Samtidig har kriminaljournalistikken stått under vedvarende mediekritikk i alle fall siden 1930-tallet. Det er her grenser prøves mot en komplisert og nyansert virkelighet. Men var det bedre før?

DET VAR I ALLE FALL

gode grunner for at det ble en heftig debatt om journalistikken i disse åra. Jeg har nettopp lest Otto Hagebergs bok om lyrikeren og kritikeren Ragnvald Skrede, «Svidd sjel». Den kan leses på mange plan, også som mediehistorie. Både foreldrene og Ragnvald Skrede fikk føle avisenes ubønnhørlige kynisme på hver sin måte. Foreldrene fikk sine ekteskapelige problemer brettet ut både lokalt og i riksmedier i 1890-åra, med fullt navn og i stor detalj. Deres ekteskapelige forlis ble sauset inn i datidas politikk.

DA SØNNEN

40 år seinere ble arrestert og siktet for utuktig omgang med skoleelever og for radikal seksualundervisning, ble også saken omtalt med navn, stilling og stedsangivelse - og under den etterfølgende rettssaken manglet det verken detaljer, bygdesladder, spekulasjoner, moralsk indignasjon eller forhåndsdom i avisene. Når jeg leser professor Hagebergs bok, skjønner jeg godt at det var behov for en «humanisering av journalistikken», som det het under et nordisk pressemøte i København i 1935. Og den nye Vær varsom-plakaten, som kom i 1936, samme år som Skrede ble dømt, handlet utelukkende om kriminaljournalistikken. Retningslinjene var nokså omtrentlig formulert, og mediehistorikeren Lars Arve Røssland skriver i boka «Kriminelt - kriminaljournalistikken i norske populærmedium», som nylig er kommet ut, at den ikke fikk noen effekt før på begynnelsen av 1960-tallet. Dessverre er ofte også mediekritikken omtrentlig og generell. Journalistikk er konkret arbeid, og det kritikkverdige må eksemplifiseres og ikke framføres som en alminnelig kritikk av kategorien «mediene». Først da kan ansvar gjøres gjeldende.

BOKA OM

Ragnvald Skrede viser at det slett ikke sto så bra til før, slik folk later til å tro. Den gangen avisene virkelig var den borgerlige offentlighetens hovedarena, på 1800-tallet, kunne de simpelthen vrenge ut en ekteskapelig tragedie i spaltene. Og i 1930-åra, da nyhetsavisene for alvor ble skapt, var - ikke minst her i Dagbladet - kriminaljournalistikk dyrket som en journalistisk kunstart, der avisas dyktigste skribenter fikk boltre seg uten tanke på personvern og tilbakeholdenhet om detaljer. Forbrytelsene ble sett på som «fantastiske» eller «interessante», og som Hans Fredrik Dahl skriver i Dagbladets jubileumsbok fra 1994, «Utskjelt og utsolgt»: «Kriminalstoff og rettsreportasje ble på denne måten merket ut som objekt for spennende fascinasjon, på en måte som måtte kjennes på kanten av det tillatelige». Det var tida for Freud og Reich, orgonskap og psykoanalyse. Amatørpsykologene invaderte norske aviser: «Grufullt vanviddsmord på Torshov i dag», kunne det stå over mange spalter i Dagbladet i 1934. Drapsmåte og opplysning om mistenktes familieforhold og tidligere opphold på Ullevål sykehus' sjette avdeling, hørte med i oppslaget.

ETTER DRAPET PÅ

utenriksminister Anna Lindh raser det nå en debatt om kriminaljournalistikken i vårt naboland. Presseombudsmannen skriver at saken har kastet nyhetsmediene inn i den verste tillitskrisen siden 60-tallet. Sjefredaktøren i Dagens Nyheter brukte fem spalter på første side for å begrunne at den offentliggjorde navnet på den arresterte 24-åringen. Dagbladet brukte også navnet, men ikke uten diskusjon. Og når en kjendisadvokat i Bergen står tiltalt for omfattende voldsbruk mot samboer og sønn gjennom mange år, finner ingen avis på å bruke navn. Vi prøver også å vise respekt for ofrenes nærmeste, og så seint som under Baneheia-saken var mediene tilbakeholdne med detaljer i rettsreferat og kommentarer. Dette betyr at norsk journalistikk neppe noen gang har vært bedre. Det letter unektelig presset når jeg en sjelden gang inviteres i «den borgerlige» å vite at det var verre før, da gullpennene virkelig regjerte i norsk presse.